SAMMEN: Alle norske ungdommer må møtes som norske ungdommer uansett familierøtter eller hudfarge, skriver kronikkforfatteren. 
<div>&nbsp;Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix</div>
SAMMEN: Alle norske ungdommer må møtes som norske ungdommer uansett familierøtter eller hudfarge, skriver kronikkforfatteren.
 Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
Vis mer

Hverdagsintegrering for norskfødte

Hvem er «vi» som skal integrere oss med de nyankomne, og som definerer hvem som skal hverdagsintegreres?

Meninger

Hvordan snakker vi som nasjon om og med mennesker slik at "alle som skal bo i Norge skal oppleve at de blir akseptert for den de er og ha mulighet til å føle seg hjemme"? Sitatet er fra Stortingsmeldingen «Fra mottak til arbeidsliv - en effektiv integreringspolitikk». Der står det mye bra om hvordan fellesskap skapes. Fokuset er imidlertid på nyankomne innvandrere med flyktningbakgrunn, som er en viktig gruppe, men som i antall er en liten andel av befolkningen «med innvandrerbakgrunn».

Hvordan kan fokuset på nyankomne innvandrere med fluktbakgrunn i politikkutviklingen forstås i sammenheng med et ønske om fellesskap og gjensidig aksept i dagens mangfoldige Norge? Er det flyktningfamilien fra Syria, den enslige mindreårige asylsøkeren fra Afghanistan, eller den polske arbeidsinnvandreren som slo seg ned i Norge? Er det den «norskfødte jenta med innvandrerbakgrunn» som er i ferd med å avslutte medisinstudier, eller de unge mennene i grenselandet mellom narkotika- og vinningskriminalitet og radikalisering man snakker om?

Det er betryggende at regjeringen så tydelig tar til orde for fellesskap i et Europa der polarisering og bruk av «oss» og «dem»-skiller, som nærer opp under fiendebilder, er økende. Imidlertid er det et problem at det hersker forvirring om begrepsbruken på mangfoldsfeltet. Dette resulterer i at vi kan snakke om «hverdagsintegrering for norskfødte», som egentlig burde være en logisk kortslutning.

Tross migrasjonssituasjonen og flyktningkrisene i Europas nærområder, er den demografiske sammensetningen av innvandrerbefolkningen i Norge fortsatt preget av at over halvparten av dem som har innvandret er fra europeiske land. Polen, Litauen og Sverige er de tre største opprinnelseslandene. Hvordan sikres tillit, gjensidig aksept og fellesskapsfølelse med disse?

Nesten 150 000 av innbyggerne i Norge, altså litt under 3 % av befolkningen, er «norskfødte» med innvandrerforeldre, det vil si født i Norge av to foreldre som på et tidspunkt har innvandret.

Mens staten har et spesifikt ansvar overfor dem som får flyktningstatus, bør politikkutviklingen i langt større grad ta innover seg helheten i det migrasjonsrelaterte mangfoldet i Norge. En slik anerkjennelse vil antakelig også øke sjansen for suksess for de tiltakene man retter mot nyankomne innvandrere med flyktningbakgrunn og for å utvikle den gjensidige aksepten som tillit på tvers i befolkningen er avhengig av.

Barn av personer som har innvandret til Norge omtales ofte som «andre generasjon», «etterkommere», eller «norskfødte med innvandrerbakgrunn». Kjært barn har mange navn; utfordringen er imidlertid at for mange som faller inn under disse betegnelsene, er ikke opplevelsen av aksept og av det å ha mulighet til å føle seg hjemme i det norske samfunnet helt problemfri. Som Umar Ashraf og Ellen Reiss viser i boka «Hvit PR» og i en kronikk i Dagbladet, speiles ikke det mangfoldet vi møter i hverdagen i massekommunikasjon og reklame.

Dette er en utfordring også for mange som ikke faller inn under kategorien «norskfødte» i statistikken. Kanskje har de én forelder med innvandrerbakgrunn og én uten, eller kanskje er de adoptivbarn. Man kan velge å snakke om «synlig minoritetsbakgrunn», men det er ikke presist for dem med adoptivbakgrunn. Det er kanskje mer presist å snakke om dette som et fokus på hvit og ikke-hvit, kategorier som dessverre oppleves som høyst aktuelle i det mangfoldige Norge.

Regjeringen har fokus på «offentlige tjenester som gir like muligheter», og anerkjenner problemene diskriminering på bakgrunn av hudfarge medfører. Men det å vokse opp i et samfunn - sitt eget samfunn - der aksept konstant settes på prøve, kan være en eksistensiell utfordring selv der eksplisitt diskriminering ikke forekommer.

Hvem er «vi» som skal integrere oss med de nyankomne, og som definerer hvem som skal hverdagsintegreres? Det norske samfunnets innvandringshistorie er ikke lenger ny. Barnebarna til de første innvandrerne fra Pakistan, Tyrkia og Marokko er på vei gjennom skolesystemet. Når PST-sjef Benedicte Bjørnland understreker at vi må forholde oss til de enslige mindreårige asylsøkerne som «våre ungdommer», er det like viktig at alle norske ungdommer faktisk møtes som norske ungdommer. Om de har familierøtter andre steder i verden eller ikke, om de er stolte av det eller ikke så opptatt av det - men først og fremst, uavhengig av hudfarge.

Vil vi ta trusselen som polarisering og «oss og dem»-retorikk virkelig er på alvor, er dette et godt sted å begynne. Da gir det lite mening å snakke om hverdagsintegrering for norskfødte. Da må presisjonsnivået i begrepsbruken justeres, slik at vi vet når vi snakker om diskriminering eller rasisme som norske ungdommer utsettes for, og når vi snakker om språkopplæringstiltak for nyankomne med flyktningbakgrunn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook