Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Hverdagsproblemet angst

Da jeg satte meg på 37-bussen mot Nydalen i dag, følte jeg at bena mine døde. Det var ingen muskler der, jeg var lam.

ANGST: Man blir kreativ når man tenker at man ikke vil drite seg ut ved å dø foran kollegaene sine. Noen ganger handler arbeidsdagen om å tenke på unnskyldninger for å dra. Foto: Colorbox
ANGST: Man blir kreativ når man tenker at man ikke vil drite seg ut ved å dø foran kollegaene sine. Noen ganger handler arbeidsdagen om å tenke på unnskyldninger for å dra. Foto: Colorbox Vis mer
Debattinnlegg

I dag klarte jeg ikke mer. Jeg hadde hele dagen kjent på at «nå dør jeg nok» mens jeg satt på jobb, men klarte å distrahere meg selv. Det betyr at jeg hadde satt på partymusikk og mimet/danset til, latet som jeg var på fest og hadde det gøy. Prøvde å overbevise meg selv om at jeg egentlig syntes livet var dødsfett. Hadde gått inn på do og gjort jumping jacks for å kjenne på pulsen (dette trikset plukka jeg opp på Orange is the new black) så jeg ikke skulle tro at pulsen var ikke-eksisterende. Pustet med magen og nesa, rolige drag. Angsten kom og gikk, og jeg klarte å holde den på avstand, nok til at jeg klarte å kommunisere med kollegaer og kunder som om jeg var helt normal.

Jeg gikk fra jobb 20 minutter før arbeidstiden var over, og sa til kollegaer: «er i bakrus, haha. Jeg var på fest i går og er sliten.» Faktum var at jeg ikke ville dø på et slitent kontor med en forferdelig Munch-etterligning på veggen. Jeg hadde flere ganger i løpet av dagen tenkt på unnskyldninger for å gå hjem. «Å helvete, jeg har glemt en tannlegetime!» «Jeg sitter i styret i borettslaget og de er i panikk over en vannlekkasje!». Man blir kreativ når man tenker at man ikke vil drite seg ut ved å dø foran kollegaene sine. Jeg klarte å roe meg selv ned et visst antall ganger.

Jeg gikk fra kontoret klokken 15.40 mens jeg tenkte at «fader, nå får jeg 20 flexminutter jeg må jobbe inn», men jeg gikk fordi jeg hadde panikk. Det siste året har angsten vært til stede, men endelig ikke altoppslukende. Jeg har fortsatt kjent de fysiske symptomene, men har vært mer redd for å besvime foran folk enn å dø. Noe som er et stort steg i riktig retning. Angsten angrep meg for fem år siden, og psykologene har sine tanker om hvorfor akkurat jeg fikk den.

Da jeg satte meg på 37-bussen mot Nydalen i dag, følte jeg at bena mine døde. Det var ingen muskler der, jeg var lam. Samtidig som jeg ikke fikk puste. Jeg prøvde alle teknikker jeg har lært av leger, psykologer, psykosomatiske fysioterapauter - men ingenting funker når man virkelig tror man skal dø. Og i en kort stund tenkte jeg at jeg må ringe ambulansen, for jeg holder jo på å dø? Det kan jo ikke være angsten som gjør at jeg føler at tyngdekraften er borte, at følelsen i kroppen min er som når flyet letter og du blir presset ned i setet?

Jeg gikk av på Arne Garborgs plass, tre stopp tidligere enn ønsket, for å riste på bena og kjenne at jeg ikke var lam på ordentlig. Jeg visste ikke om jeg kom til å klare å reise meg fra bussetet, for det føltes som om kroppen min var limt fast. Jeg gikk superfort oppover Ullevålsveien, bare for å kjenne at jeg hadde puls. Selv da jeg gikk oppover bakken kjentes beina mine som to betongpinner som ikke kunne bestemme selv i hvilken retning de ville bevege seg.

Jeg kom hjem, og følelsen ville ikke slippe taket. Jeg var overbevist om at jeg ikke klarte å stå på beina og at jeg ikke klarte å prate.

Ofte blir jeg bedre av å komme hjem. Trygghet. Men nå, da jeg trodde jeg var omtrent ferdig med panikkanfall og skulle finne tryggheten hjemme, ble det bare verre av at nettopp det ikke skjedde.

Jeg tok av meg bh-en med en gang jeg kom hjem. Det har alltid hjulpet, å fjerne ting som forsterker følelsen av at brystet er for trangt til at jeg får puste. Denne gangen hjalp det ikke, jeg klarte fortsatt ikke å puste og beina var fortsatt ikke i stand til å bevege seg. Det tok to timer før jeg klarte å berolige meg selv med at jeg nok hadde dødd allerede om det hadde vært et hjerteinfarkt. Og dermed senket jeg pulsen og slappet av igjen.

Jeg vet at angst er noe hjernen styrer, men det er kroppen som utfører symptomene. Da er det vanskelig å fortelle seg selv at «bare du roer deg ned og puster riktig, så dør du ikke lenger». Jeg skulle ønske jeg visste dette for fem år siden. At det fantes et «normalt» menneske som fortalte om hverdagsproblemet angst. For jeg er høyst normal, har en høyst normal jobb og en høyst normal familie. Jeg er normalt hodestups glad i tantebarna mine, sutrer normalt mye over jobben, synes gutter er normalt teite, og at angst burde være en normal ting å prate om.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, kanskje trengte jeg bare å se mine egne ord på papir for å forstå hvor rare tankene mine egentlig er. I all hovedsak håper jeg det rører ved noen som nå sitter ved dataen og hyperventilerer mens de googler sykdomssymptomer, og at de nå kan tenke «åh, det finnes flere som har det sånn!» og dermed roer pulsen et par hakk.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media