Hverdagsrasismen

«Rasisme» er et ord med sterk konnotativ, dvs. emosjonell mening. Begrepet utløser sterke følelser uansett hvordan påstanden om rasisme begrunnes eller underbygges. «Rasist» er ikke noe man vil ha sittende på seg. Det gjelder politiet i Obiora-saken og ambulansefolkene som forlot Ali Farah i Sofienbergparken. Politiledelsen i Sør-Trøndelag og lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannesen, har fnyst av påstandene om at det skulle eksistere noe i retning av rasisme blant enkelte i Trondheimspolitiet og som kan bidra til å forklare hvorfor Eugen Obiora døde under pågripelse på sosialkontoret. Johannesen har gått lengst i sitt forsvar av politiet og utelukket at det skulle være råtne epler i korpset. At det skulle være et innslag av rasisme i ambulansesaken er også tilbakevist som ondsinnete påstander.

Men hva er egentlig rasisme? Og er det så usannsynlig at det skal være rasistiske holdninger blant politifolk og ambulansekjørere, slik det sikkert er blant børsmeklere og professorer, ja, blant folk flest?

Det kan være nyttig å skille mellom ulike former for rasistiske holdninger, og mellom slike holdninger og diskriminering, det vil si forskjellsbehandling i praksis. Ved å foreta en slik begrepsoppklaring er det mulig å komme på sporet etter den rasismen som er mest utbredt i vår tid og i vår kultur. Det vi kan kalle hverdagsrasismen eller latente fordommer.

Dagens hverdagsrasisme bunner ikke i en tro på den hvite rasens biologiske, genetiske overlegenhet, at arvematerialet «vårt» er bedre. I hvert fall er det ytterst få som argumenterer slik. Hverdagsrasismen henger sammen med angsten for det fremmede, og for at status quo er truet. Om angsten kommer fram og blir praktisert avhenger av «klimaet» for fremmedfiendtlige ytringer og handlinger. Fremmedfrykten er situasjonsbestemt. Den svinger med dramatiske hendelser og hvordan disse fremstilles i offentlighet og massemedia. Holdningene til «de andre» bestemmes av «tidsånden» og følelser, mer enn av kunnskap og fornuft.

Ikke alle er like engstelige for «de andre», de som «truer det bestående». Personlighetstrekk, politiske holdninger og verdiprioriteringer spiller inn, slik den tyske sosialpsykologen Adorno påviste i standardverket «The Authoritarian Personality» fra 1950. Antisemittisme, rasisme og etnosentrisme var ikke løsrevne «holdninger», men forankret i autoritære, konservative personligheter under bestemte sosialiseringsbetingelser og familieforhold. Konvensjonalismen, forsvaret av tradisjonelle verdier, går hånd i hånd med fremmedfiendtligheten, og vi finner den hovedsaklig på den politiske høyrefløyen, også i Norge.

Mye tyder på at den ekstreme og voldelige rasismen har lite til felles med den konjunkturavhengige og langt mer utbredte hverdagsrasismen. Den er ingen sykdom, knapt en vrangforestilling i samfunn der «de andre» fremstilles som en fare for det bestående, og der ut-grupper stadig demoniseres. I slik samfunn blir hverdagsrasisme og forskjellsbehandling etter hvert det normale.

Biologisk basert rasisme var i stor grad vitenskapelig begrunnet, basert på (feilaktige) påstander om rasenes kvalitetsforskjeller. Her har mange vitenskaper svin på skogen. Enkelte raser ble fremstilt som genetisk mindreverdige. De fortjente rent ut sagt å bli diskriminert og utryddet for å hindre infisering av dårlig arvemateriale i de mer høyverdige rasene. I mange tilfelle var slike «forklaringer» forsøk på å rasjonalisere manglende toleranse, uvilje eller frykt for det som var annerledes.

Biologisk, genetisk rasisme har ikke lenger vind i seilene, verken i vitenskapen eller blant folk flest. Rasepleie (eugenikk) tilhører fortida både i USA, Tyskland og i Norge, og de aller fleste fordømmer den hardkokte, åpenlyse rasismen.

Men fordommene mot dem som er annerledes har ikke forsvunnet. De praktiseres på andre, mer subtile måter i dag. Hverdagsrasismens mer forsiktige uttrykksform tar også sikte på å beskytte en selv mot oppfatningen av å være fordomsfull og rasistisk.

Hverdagsrasismen har heller ingen kvasivitenskapelig basis. Den begrunnes ikke vitenskapelig, men er i sitt vesen irrasjonell og følelsesladet, for eksempel når ikke-hvite nordmenn, beskyldes både for latskap og for å ta jobbene fra arbeidsløse «nordmenn».

Faren ved å se seg blind på den biologiske rasismen, den som få vil vedkjenne seg, er at de mer subtile formene ignoreres. Å hevde at rasisme begrenser seg til påstander om dårlige eller gode gener betyr en overforenkling. En gjør det lett for seg selv ved å snakke om en «rasisme» som en selv og de fleste tar avstand fra.

En annen konsekvens av å fokusere på den biologiske rasismen er at rasisme dermed oppfattes som noe som tilhører fortida. Det stemmer ikke. Den har skiftet ansikt og uttrykksformer. Den finnes i en «bløtere» utgave, mer tilslørt i formen, der ikke lenger de biologiske forskjellene fremheves, men kulturelle ulikheter eller og kvalitetsforskjeller mellom religioner eller sivilisasjoner. «De andre» fremstilles som en gruppe med helt andre verdier og væremåter og som en trussel mot det etablerte og verdifulle i ens egen gruppe – det som gjør at det er «typisk norsk å være god».

Ved stereotypisering og overdrivelse av kulturelle eller religiøse forskjeller, blir «de andre» fremstilt som fremmedelementer. Samtidig tillater ikke den vestlige humanismens krav om toleranse og forståelse altfor negative følelser overfor utgruppene. Den oppfordrer derfor til den mer tilslørte formen: nemlig utelatelse av positive følelser. «De andre er ikke verre, men vi er bedre». Hverdagsrasistene vil ikke sende alle de fremmede «hjem», bare dem det ikke er plass til eller som ikke innretter seg etter «vår» levemåte. De tar også avstand fra tvang og sterke virkemidler for å integrere de fremmede, og forsvarer “bløtere» former for overtalelse. Humanistiske talemåter pares med oppfatningen om at «de andre» egentlig er en trussel mot det eksisterende, at svarte eller muslimer ødelegger tradisjonelle vestlige verdier som individualisme, uavhengighet, arbeidsmoral, lydighet og disiplin i det «hvite» Europa, eller at innvandrerne får alt lagt i hendene mens «vi» andre må slite for å få endene til å møtes.

Historien viser at psykologer og leger, eller politifolk og ambulansesjåfører, ikke er mer vaksinert mot rasismens budskap enn andre. Men de har et større ansvar for å forstå årsakene til holdningene og de samfunnsmessige strømningene som fremmer rasisme og diskriminering. Og de har ansvar for at holdningene ikke kommer til uttrykk i forskjellbehandling.

I dag er hverdagsrasismen, den som i samtiden fremstår som naturlig og fornuftig, viktigere, men også vanskeligere å avsløre, enn dramatiske eksempler på hardkokt rasisme.