«Hvergang et ansvar blir delt mellem to, blir det bare en prosent til hver»

Fredrik Wandrup varmer opp til Litteraturfestivalen, med tema «ansvar».

ANSVAR: Ansvar er ikke lett å definere. Det gjør det til et desto bedre tema for aforismer. På bildet: den danske poeten Piet Hein (1905-1996). Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
ANSVAR: Ansvar er ikke lett å definere. Det gjør det til et desto bedre tema for aforismer. På bildet: den danske poeten Piet Hein (1905-1996). Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

KOMMENTAR: Det står en gufs av årets tema på Lillehammer: «Ansvar». Et ord som retter en pekefinger mot deg. Et ord som krever. Et ord som forlanger at du blir stående når alle andre tar et skritt tilbake. At du «tar ansvar» og scorer mål i fotball. Også du når det blir krevet. Samtidig er begrepet på mange måter så utvannet at det kan bli komisk. Jens Stoltenberg startet året med å vinne avstemningskonkurransen «Årets gullkorn» i Dagbladet for en uttalelse i «Politisk kvarter» på NRK: «Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for.» Statsministeren fikk over en fjerdedel av de avgitte stemmene.

Går vi til leksikon, for eksempel Wikipedia, får vi vite at ansvar er et «flertydig ord». Det kan bety å ta på seg en oppgave, påta seg en moralsk forpliktelse, ta risikoen på å måtte ta konsekvensen av «en uventet utvikling», eller i juridisk terminologi bli dømt til straff, erstatning eller andre ubehageligheter. Man kan ha ansvar for noe man har gjort, men også for noe man har unnlatt å gjøre. Store norske leksikon byr på følgende: «Moralsk ansvar innebærer forpliktelsen til å forsvare eller rettferdiggjøre handlinger under henvisning til en moralsk norm, regel eller autoritet, f.eks. samvittigheten.» Den gode, gamle.

Vi snakker ofte om frihet under ansvar. Men hva er frihet? Eksistensialisten Jean-Paul Sartre sa det slik: «Mennesket er dømt til å være fri. Dømt, fordi det ikke har skapt seg selv, og fri, fordi det, når det engang er satt inn i verden, er ansvarlig for sine gjerninger.» Men er man ansvarlig også om Sartre tok feil, og det ikke fins noen frihet? Altså at man er et produkt av arv og miljø? George Bernard Shaw, som var morsommere enn Sartre, postulerte: «Frihet betyr ansvar. Det er grunnen til at de fleste frykter den.» Ronald Reagan, som var enda vittigere, definerte ansvaret slik: «En leder med suksess er den som kan delegere alt ansvaret, plassere all kritikk hos andre og innkassere all æren selv.» Men den danske poeten Piet Hein får siste ordet: «Hvergang et ansvar blir delt mellem to, blir det bare en prosent til hver.»

Ansvar et nært forbundet til makt. Jo mer makt, jo større ansvar. Til slutt kan man oppleve at «ansvaret var så tungt at det var enkelt å løpe fra det», som vismannen Nils-Fredrik Nielsen uttrykte det. Men man kan ha ansvar uten å ha makt, ikke omvendt. Den indiske filosofen Krisnamurti anbefalte følgende: «Stå til ansvar overfor deg selv for dine handlinger. Søk ikke beskyttelse hos ytre autoriteter.» For enkelte er det likevel om å gjøre å ha makt uten å ha ansvar. Ambrose Bierce, forfatteren av den fabelaktige «Djevelens ordbok», observerte at «Et aksjeselskap er en genial oppfinnelse for å oppnå personlige fordeler uten å ha personlig ansvar.» Alt dette skal det snakkes nærmere om i Lillehammer.

Har dikterne ansvar? Eventuelt for hva? Sette problemer under debatt? Støtte revolusjonen? Fornye språket? Bevisstgjøre leseren? Skrive bedre bøker? Hvis alt dette blir for mye forlangt, kan man trøste seg med den polske aforistikeren Stanislaw Jerzy Lec: «Et snøfnugg i et snøskred vil aldri føle seg ansvarlig.»