Etterlyser debatt:  - Jeg tror i det hele tatt det er på tide å ta diskusjonen om den selvbestemte livsavslutningen i full bredde, heller enn å skyve den unna og inn selvmordsstatistikkenes aller mørkeste kroker, skriver artikkelforfatteren. Foto: (illustrasjonsfoto) NTB Scanpix
Etterlyser debatt: - Jeg tror i det hele tatt det er på tide å ta diskusjonen om den selvbestemte livsavslutningen i full bredde, heller enn å skyve den unna og inn selvmordsstatistikkenes aller mørkeste kroker, skriver artikkelforfatteren. Foto: (illustrasjonsfoto) NTB ScanpixVis mer

Hvert år tar anslagsvis 150 - 200 eldre sitt liv

En skal ikke se bort fra at frykten for vanstell og nedverdigelse i et overanstrengt omsorgsvesen kan være utslagsgivende

Meninger

NRKs Brennpunktprogram «Den siste reisen» aktualiserer problemstillingen. Temaet ble også tatt opp av Hadia Tajik i et program i høst, der det ble vist til at såkalt aktiv dødshjelp er legalisert i flere europeiske land. I Norge er emnet fremdeles tabubelagt. Ingen politikere finner det opportunt å mene noe i dette spørsmålet.

Legene Karsten Hytten og Svein Aarseth svarte på problemstillingen i Dagbladet (5.1.15). De tok avstand fra å assistere pasienter i noen form for selvbestemt avslutning på livet. Motsvaret kom like raskt fra Ole Peder Kjenstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død (Dbl. 6.1.15).

I arbeidet med romanen «Høst» (Aschehoug, jan. 2015) luftet jeg temaet selvbestemt livsavslutning for venner og kjente i aldersgruppen + 65. Overraskende mange hadde gjort seg tanker om hvordan man skal forholde seg, dersom sykdom, smerter, begynnende demens og behovet for intensiv pleie og omsorg skulle slå inn.

Én ønsket en sprøyte i armen, «om han ble grønnsak». En annen hadde et hemmelig fiskevann. Der ville han dø, med nytrukket ørret i stekepanna og kveldssola silt gjennom gylden akevitt. En tredje så for seg samme løsning som en av Jack Londons romanfigurer, ta båten ut på havet og skyte hull i bunnen med hagla.

Det meste blir sagt med et anstrøk av galgenhumor. Ikke desto mindre ligger det et dystert alvor i bunnen: En pleie- og omsorgssektor som er i ferd med å spille fallitt, når den egentlig burde styrkes og bygges ut (jf. Eldrebølgen, som kommer for fullt fra 2020).

Hvert år tar da også anslagsvis 150 - 200 eldre sitt liv, og flest menn. Årsakene er mange og individuelle. Men tallet er visstnok stigende, og en skal ikke se bort fra at frykten for vanstell og nedverdigelse i et overanstrengt omsorgsvesen kan være utslagsgivende.

Jeg tror i det hele tatt det er på tide å ta diskusjonen om den selvbestemte livsavslutningen i full bredde, heller enn å skyve den unna og inn selvmordsstatistikkenes aller mørkeste kroker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook