- Hvil deg nå, ridder Ari

Dukker det opp flere svigerslektninger som trives best i det selvrekrutterende kjendisuniverset, er det ikke godt å vite hvor vi vil ende, skriver Carl-Erik Grimstad i dette debattinnlegget.

Jeg har, mest fra utsiden, vært vitne til «de to tøffeste ukene i Ari Behns liv» og holder fast ved at jeg aldri kommer til å diskutere påstander om mitt arbeid på Slottet med kongens svigersønn. Et par av mine tidligere arbeidsgivere har kommet meg til unnsetning etter grovt fordreide påstander om mitt ansettelsesforhold. Vi står nå tilbake med det alvorlige faktum at et nært medlem av kongens familie har viderebrakt usanne, sladderaktige rykter i Norge og i Sverige om en tidligere medarbeider på Slottet. Mange har spurt meg om ikke injuriene som har haglet bør få et rettslig etterspill, men jeg anser påstandene til Behn nå så ettertrykkelig fjernet for alt faktisk innhold at det holder for meg.

Imidlertid: Det er noe som gjenstår i kjølvannet av forfatterens påstander og som har en substansiell interesse - antydninger om at tidligere ansatte ved Slottet bør «holde seg for god til» å kommentere spørsmål om monarkiet og dets virkemåte.

Kongehusets spesielle stilling skyldes en særlig vanskelig mikstur av konstitusjonelle elementer og personlig posisjon. Ingen annen statlig institusjon har slike særtrekk, men disse kan selvsagt ikke sperre for at alle, også tidligere ansatte i kongens stab, bør ha anledning til å diskutere statsformens virkemåte i praksis, altså dets offentlige uttrykk. Forutsetningen må være at diskusjonen er saklig fundert og ikke går over grensen når det gjelder interne arbeidsforhold.

Det må være riktig å si at i tiden rundt tronskiftet ved kong Olavs død og de første par årene deretter var debatten og kommentarene om kongehuset i liten grad forankret i solid kunnskap. Dette kan blant annet legges akademia til last, temaet var så godt som uutforsket i Norge, data om monarkiets oppslutning på det nærmeste fraværende. Også Slottets begrensede informasjonsinnsats bidro heller ikke til en kunnskapsbasert presse. I andre monarkiet var situasjonen en helt annen. Storbritannia har for eksempel i over hundre og femti år hatt en tradisjon for å debattere monarkiet fra et statsvitenskapelig perspektiv. Da jeg sluttet ved Slottet valgte jeg å gjøre noe med først ved å skrive en bok om temaet og siden gjennom studier i Norge og utlandet.

Den meningsløse debatten om meg selv som jeg er blitt tvunget til å være vitne til de siste ukene har mildest talt fortegnet bildet av min virksomhet. Jeg kan altså her og nå dementere at alt jeg har gjort de siste åtte årene har dreid seg om å sitte hjemme med svart kappe og stikke nåler i en voodoodukke som likner en forfatter fra Moss. Dersom noen orker å gå mine kommentarer om statsformen vår nærmere etter i sømmene, tror jeg det er distanse, snarere enn illojalitet som preger den. Og dette er et godt prinsipp å holde fast i, både som journalist og som forsker. Kanskje er det også dette som har gjort meg etterspurt som kommentator i mediene. Jeg pleier ikke forholdet til min tidligere arbeidsplass. Det byr meg imot å gjøre det for eventuelt å bygge opp om en status eller posisjon i Kjendis-Norge.

Lojalitet er et vanskelig begrep. Enhver som er ansatt i en statsinstitusjon har minst to lojalitetsforhold å hanskes med, ett knyttet til det institusjonelle og ett til det strengt personlige. Dette gjelder for offiserer som for geistlige, for statsråder som for tilsatte på postkontorer i Østerdalen. Og jeg spør meg: Under forutsetning av at det ikke sladres om interne personalforhold, hvorfor skulle ikke alle da nyte det samme vern mot beskyldninger om illojalitet - offiserer med meninger om forsvarspolitikk, prester som debatterer homofilispørsmål i kirken, tidligere statsråder som skriver politiske memoarer eller postansatte som kritiserer nedlegging av postkontorer over hele landet? Jeg kan gå lenger og spørre - hva hadde vi gått glipp av i den offentlige debatten dersom ikke slike stemmer skulle høres og verdsettes? At Carl I. Hagen mener at jeg i disse årene har vært illojal, tar jeg nærmest med et gjesp. Partiinnehavere har gjerne et spesielt forhold til slike ord. De klarer bare unntaksvis å skille sak og person. Vi aner vel alle at for eksempel en Pål Atle Skjervengen og en Tor Mikkel Wara vil kunne utdype dette.

Det har blitt gjentatt så ofte at det nærmest nå er blitt en kjensgjerning: jeg har «kapitalisert» på min tidligere privilegerte stilling ved Slottet. Hva jeg har tjent av penger på bokutgivelser etc. kan selvsagt dokumenteres og uten videre kan jeg slå fast at økonomisk sett dreier det seg om et grenseløst underskuddsforetak. Mitt tidligere ansettelsesforhold har langt på vei heller vært en belastning. Jeg har mange eksempler i så måte og burde kanskje derfor ha lagt opp, men jeg mener faktisk at når samfunnet har tilført meg en akademisk grad på et område der jeg er nærmest alene, tilligger det meg en viss rolle i å gjøre min stemme gjeldende i det offentlige ordskifte. Jeg har dessuten levd av å være journalist og kan, føler jeg, vanskelig klandres for å takke ja til oppdrag i presse og kringkasting.

Da vi nærmet oss århundreskiftet, var det norske kongehus i sin mest alvorlige krise siden 1920-tallet. På det laveste var oppslutningen om monarkiet i hovedstaden under 50 %. Kritikken som ble rettet mot måten Slottet taklet situasjonen på, har ført til en rekke strukturelle omslag i kongehuset. Disse endringene har bidratt til å styrke institusjonen og til at oppslutningen er på vei mot 70 % (den var i sin tid på godt over 90). Mange vil mene at den offentlige kritikken, som flere enn meg har bidratt til, har gjort kongehuset mer robust. Ettertiden vil vise at svært mye skjedde i denne tiden av drøftinger mellom det politiske miljøet og Slottet - ikke minst som resultat av mediedebatten. Ihuga republikanere har grunn til å være misfornøyd både med meg og andre som ser forbedringspotensialet i denne alderdommelige institusjonen i stedet for likegyldig å være vitne til at den forfaller. Ingen livskraftig institusjon verken kan eller bør etter mitt syn skjerme seg for innsyn og kritikk.

SVARER ARI: Carl-Eric Grimstad forteller om sitt syn på kongehuset og Ari Behn i dette innlegget. Foto: HANS ARNE VEDLOG
SVARER ARI: Carl-Eric Grimstad forteller om sitt syn på kongehuset og Ari Behn i dette innlegget. Foto: HANS ARNE VEDLOG Vis mer

At kritikk ofte kan oppleves som urettferdig, kan jeg etter de siste par ukene mer om enn de fleste. Men så må man også ta høyde for at kongehuset er i en posisjon som gjør det særlig sårbart for tabloidisering. Alle akademikere kjenner redselen komme krypende når faglig nyanserte synspunkter forvrenges i den journalistiske prosessen for å tilpasses overskrifter og medieformat. Mye av det jeg i dag kan om presseetikk har jeg ikke fra rollen som journalist, men som intervjuobjekt.

Jeg ser daglig at noen mener jeg har vært for «nidkjær» i mine kronikker om kongehuset. Det kan lønne seg å telle opp før man trekker slike konklusjoner. Men jeg holder fast ved at det mest presserende problemet i dagens norske monarki er knyttet til prinsesse Märtha Louises dobbeltrolle som næringsdrivende og som representant for kongehuset. Dette dreier seg om sider ved vår forfatning, og ikke om personlige egenskaper ved familien Behn. Det er verdt å minne om at når det gjelder disse synspunktene har også andre uttalt seg. Deriblant et par observatører med atskillig større tyngde enn meg. To tidligere statsministre har blant annet nylig advart mot «kremmere i kongehuset». Dette er en utfordring som Slottet bør takle på en bedre og mer seriøs måte enn å slippe ridder Behn til i en krig mot vindmøller. På den annen side er det all grunn til å ønske familien i Lommedalen velkommen i et offentlig ordskifte. Det er intet som stopper prinsessen og hennes mann fra delta i en meningsutveksling om dobbeltroller og om medienes behandling av familien - så lenge den skjer med den verdighet som en slik debatt fortjener. Vi kunne alle blir klokere om de bidro - på saklig måte.

Det er med andre ord fortsatt mye ugjort i kongeriket og det er kanskje viktigere enn på lenge at noen følger slottsdebatten med faglige argumenter og ikke bare følelser. Det ligger for eksempel fortsatt et mandat for en forfatningskommisjon i Stortingspresidentens skuff. At noen opplever enhver utredning av et republikansk alternativ som en personlig fornærmelse mot kongehuset, betrakter jeg som et tegn på at vi lever i et underutviklet demokrati. For vi kan selvsagt ikke være bekjent av at noen mener vi ikke kan utrede en annen statsform uten at kongefamilien skal føle det som om den sitter på oppsigelse. Tvert i mot tror jeg at en slik utredning vil avdekke en så betydelig støtte til monarkiet at ingen på Slottet har noe å frykte i den nærmeste fremtid. Å nekte befolkningen en nøytral og objektiv rapport om en eventuell statsformsendring er en ganske alvorlig sak. Jeg tror faktisk ikke engang at reflekterte personer som kongen og kronprinsen ved nærmere ettertanke ville motsette seg en slik utredning. Tvert i mot antar jeg at de har forstand på å kunne snu slikt til sin fordel.

Historisk, internasjonal erfaring tilsier at den mest alvorlige trusselen mot monarkiet kommer innenfra. Det kommer fra tjenerskap uten diskresjon og, vil jeg føye til, fra familiemedlemmer som munnen renner over for. I tillegg kommer den fra oppsopet av journalister og paparazzifotografer som tøyler privatlivseksponeringen til det ytterste og som på lang sikt vil kunne gjøre livet ulevelig for dem i det gylne buret. Foreløpig er vi langt fra en slik situasjon i Norge, men dukker det opp flere svigerslektninger som ser ut til å trives best i det selvrekrutterende kjendisuniverset, er det ikke godt å vite hvor vi vil ende. Vi vil, enten vi er rojalister eller republikanere, uansett måtte leve med dette kongehuset i mange år, og vi fortjener det aller beste, og det mest representative monarkiet vi kan få. Vi har derfor alle et ansvar for å tilby kongefamilien et levelig liv som gjør det mulig for den å utføre et fornuftig stykke arbeid. Blant annet derfor bør ridderen fra Lommedalen vurdere å legge ned våpnene. Nu hvil deg borger! Det har vi fortjent!

Og jeg mener fortsatt: God, ærlig og kritisk journalistikk basert på kunnskap og innenfor grensene av personvernet, har så langt aldri vært en trussel mot kongehuset. Snarere tvert i mot. Og i denne tanken hviler min lojalitet først og fremst.

• Les Ari Behns svar i dagens utgave av Dagbladet (papiravisa).

<B>KRITISERES:</B> Ari Behn.