Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvileskjær for Erna?

REGJERINGEN HAR

lagt fram en stortingsmelding om «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse.» Meldingen er interessant både i form og innhold, og fortjener å bli tatt på ordet i sitt erklærte ønske om å skape debatt.

Etter første raske gjennomlesning sitter en igjen med at dette er et godt gjennomtenkt dokument. Velmodulert og velformulert. Her er det den gode stat som taler. Toleranse, deltakelse, inkludering, anti-diskriminering, dialog og mangfold er gjennomgangsord, som dukker opp hver gang man er i nærheten av noe som er vanskelig. Meldingen likner mer på en utredning enn en stortingsmelding, og den glir nesten friksjonsløst inn i øret på en innvandringsforsker. På siste side, der det minnes om at dette er en verdimelding, (der det er prinsipper og tankemessig overbygning som er poenget), spør man seg:

Hvorfor ønsker en borgerlig koalisjonsregjering å fremme nettopp en slik melding, og hvordan korresponderer den med regjeringens øvrige politikk på innvandringsområdet? Hvorfor velger regjeringen å lage en så lite konkret, og så diskuterende (og repeterende), dilemma-orientert melding? Øyner vi en Lex Solberg nå som også integrasjonspolitikken har fått sin gjennomgang?

MELDINGENS CREDO

(med henvisning til Sem-erklæringen) er at politikken må fremme individets muligheter til å foreta selvstendige valg. Det er «enkeltmennesket i sentrum»: Ja til mangfold, ja til individuell frihet, men samtidig må ikke individualisme svekke oppslutningen rundt spilleregler som alle i samfunnet må følge. Spillereglene defineres nærmere som lover og regler samt noe mer. Man skal «sikre respekten for samfunnets verdigrunnlag»; «visse prinsipper står fast»; «noe må være felles» osv. Her plasserer Regjeringen seg midt i hovedspenningen i flerkulturelle sammenhenger - i forholdet mellom frihet og styring, mellom retten til selv å velge kulturell tilknytning og samfunnets krav til tilpasning. Dilemmaet plasseres, og det er en rekke gode resonnementer rundt problemstillingene i dette farvannet, men samtidig stiller Regjeringen seg lagelig til for hogg ved å kreve tilslutning til samfunnets grunnverdier uten å gå særlig langt i å definere disse. Det vises til det nødvendige «limet» i samfunnet, men dette forblir ganske vagt. Her er imidlertid regjeringen i godt selskap - det er ekstremt vanskelig å definere «limet», dels fordi det er kontroversielt, dels fordi plattformen for samhold endrer seg underveis. Men når Regjeringen gjør dette til et sentralt poeng, forventer man litt konkretisering: Er KRL-faget en del av limet? Er kjærlighetsekteskap det? Og hva med fødselsdagsfeiring og leirskoler? Ikke-diskriminering av homofile?

DET NYE I

denne meldingen sammenliknet med tidligere Stortingsmeldinger fra Arbeiderpartiets hånd, er at det sies i klartekst at man under enkelte forhold skal kunne gripe inn i privatsfæren, selv om folks livsførsel strengt tatt ikke er lovstridig. Men det er uklart hvordan myndighetene har tenkt å gjennomføre dette i praksis. Hva gjør regjeringen når det begynner å gjøre vondt - når foreldreretten står mot barneretten, og religion legger tunge føringer på enkeltindividets handlingsrom? Betyr satsingen på individet at Regjeringen vil jobbe for å modifisere religionsfriheten f. eks. i forhold til likestillingsspørsmål?

Antakelig vil mye av dette uansett måtte løses den langsomme vei gjennom holdningsdannelse og såkalt dialog. Det er vanskelig å se for seg myndighetspersoner hente sprellende barn hjemme når de ikke får lov å være med på de obligatoriske aktivitetene.

SELV OM ENS EGEN

fantasi kan jobbe videre med enkelte av de prinsipielle erklæringene, fremstår meldingen som ganske snill, kanskje til og med konsensus-byggende blant politikere (og deler av befolkningen hvis man er riktig heldig), når det gjelder gode holdninger - og det er for all del viktig. Det slås fast at prosessene som pågår i flerkulturelle samfunn kan romme konflikter og motsetninger, men de eksemplene som nevnes på konfliktsiden befinner seg stort sett i kultur- og rettighetsfeltet. Det dreier seg om press til å gifte seg innenfor kasten; leirskole; kvinnerollen og utdanning m.m. De virkelig tunge konfliktene, som har med sosiale forhold eller klasseforhold å gjøre, som trolig er langt mer utslagsgivende for det flerkulturelle Norges evne til å skape likeverdighet for nykommere, er knapt tematisert ut over et avsnitt om innpass og like muligheter i arbeidslivet, der diskriminering har en sentral plass.

Til tross for rettighetsfloraen, har ikke klassesamfunnet avgått ved døden, selv om det har skiftet karakter, fått mer diffuse grenseoppganger og nye medlemmer. Budskapet til Erna er at etniske minoriteter tilbys rettigheter og kulturell toleranse i bytte mot at de aksepterer de basale prinsippene for lov og rett. De blir forstått som «kulturbærende» grupper som trenger å integreres gjennom arbeidsliv, utdanning og en offentlig sfære som tilbyr deltakelse, og som skal omdanne dem fra innvandrere til samfunnsborgere. De skal passes inn i en nasjonalstat, som skal gjenskapes til å tåle kulturelt mangfold - staten får ny ham, og de store fortellingene nytt innhold. Et litt vrangt blikk kan lese dette som en terapeutisk, top-down fortelling om mangfoldets muligheter som verdi.

HAR ERNA SOLBERG

bevisst ønsket å skaffe seg et hvileskjær i det ellers svært opprørte havet innvandringspolitikken representerer? Jeg tror ikke det, selv om det nok kan være fristende en gang i blant å fremstå som mangfoldets mest sentrale støttespiller. Det Erna Solberg i bunn og grunn gjør, er å videreføre det som har vært sosialdemokratiets prosjekt siden innføringen av innvandringsstoppen i 1975: Det eksisterer en sammenheng mellom antallet som kan få komme og de vilkår som tilbys. Og når man i Norge skal følge likebehandlingsprinsippet, dvs. langt på vei gi samme rettigheter til lovlig etablerte innvandrere som statsborgere, har en nødvendig konsekvens vært streng regulering av adgangen til riket. Slik har velferdsstaten møtt innvandrere med sitt janusansikt i nyere tid: restriksjoner og rettigheter side om side.

DET ER LITE

som tyder på at Solberg har noen større vegring enn Arbeiderpartiet når det gjelder styringsambisjoner, til tross for utsagn av typen «folk må få leve som de vil, så lenge det ikke er lovstridig eller begrenser andres frihet». Omfanget av temaer og områder man forholder seg til i meldingen reiser også spørsmål om betalingsvillighet i oppfølgingen. Hvis man skal klare å etterleve brøkdelen av ambisjonene, vil det koste mange penger. Hvem skal betale denne regningen? Kommunene?

Statsråden presenterer en omfattende melding med en serie gode intensjoner og resonnementer. Man har satset på å synliggjøre dilemmaer, noe som er svært prisverdig og forfriskende nytt. Prøven ligger i fortsettelsen - i det som ikke står. Det kan ligge mye handlekraft og null-toleranse gjemt i forlengelsen av de balanserte og forstående drøftingene. Men dette vet vi ikke før alt konkretiseringsarbeidet har tatt form.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media