MISLYKKET FORSØK: Verken Ivo de Figueiredo (bildet) eller Morten Strøksnes lyktes i å bli medlem i Den norske forfatterforeningen. De mener foreningen er feig når den nekter dem adgang. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
MISLYKKET FORSØK: Verken Ivo de Figueiredo (bildet) eller Morten Strøksnes lyktes i å bli medlem i Den norske forfatterforeningen. De mener foreningen er feig når den nekter dem adgang. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

Hvilke forfattere får mest penger?

To sakprosaforfattere vil bli med i en skjønnlitterær forfatterforening.

To hederskronte norske sakprosaforfattere, Ivo de Figueiredo og Morten A. Strøksnes, forteller i en kronikk i gårsdagens Aftenposten hvordan de har utfordret det norske, litterære systemet - og tapt.

De to, som naturlig nok er medlemmer av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, har søkt om medlemskap i Den norske Forfatterforening (DNF). Men deres trojanske hest er avvist, søknaden er avslått. Dette later de som om de er svært overrasket over. Er de veid og funnet for lette? Er de «uekte forfattere»? Har de et belastende B-stempel på sine panner?

Alt dette er retorikk. De vet at det ville vakt svært stor oppsikt dersom de var blitt innvilget medlemskap i DNF. Hvorfor? Fordi de rett og slett ikke er skjønnlitterære forfattere. Deres fag er ikke diktning. De er verken poeter, novelle- eller romanforfattere. Riktignok fører de som sakprosaforfattere et språk som går flere skjønnlitterære forfattere en høy gang.

Men deres temaer er hentet fra virkeligheten og historien, ikke fra et fantasiskapt univers. Enhver som sysler med litteratur, vet at det går et skille her.

Man kan selvsagt diskutere forholdet mellom illusjon og virkelighet, historie og erkjennelse, men det er et tema for filosofer. Poenget med å ha to forfatterforeninger, er at er en forskjell på sakprosa og skjønnlitteratur som lar seg definere. Det er ikke snakke om «kunstige litterære grenser», som kronikkforfatterne vil ha det til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sakprosaen er en diger kurv av bøker, akkurat som skjønnlitteratur er det. Den innbefatter sjangrer som journalistikk, historieskriving, biografi, selvhjelpsteknikk, kokebøker, reiseskildringer, debattutspill, essaykunst, forskningsnytt, og så videre.

Grensegangen kan være løvtynn, men den er der, selv om språket er aldri så likt. I tråd med ideologien til representantene for såkalt new journalism på 1960-tallet, med amerikaneren Tom Wolfe i spissen, har sakprosaen i økende grad innslag av litterære virkemidler som i utgangspunktet har vært utviklet innen skjønnlitteraturen. Eller som Strøksnes/Figueiredo uttrykker det, «vi benytter oss langt på vei av den samme litterære verktøykassa som romanforfatteren». Men hva så?

De to forfatterne vil ha tilgang til statlig støtte som er tilgodesett skjønnlitteraturen: Innkjøpsordningen, høyest mulig royalty og arbeidsstipender.

De kunne selvsagt vært like smarte som Dag Solstad, da han i sin tid kalte sin sakprosabok om Aker, «Medaljens forside» (1990), for «en roman om Aker», eller Roy Jacobsen, som i 1995 betegnet sin biografi om Trygve Bratteli for «en fortelling». Men Strøksnes og De Figueiredo foretrekker å gå til angrep på skillelinjer som er dypt innarbeidet i det litterære støttesystemet. Det blir en tung kamp.

De henviser til at det er vanskelig å leve av et faglitterært forfatterskap, men vet at det ikke er spesielt lett å overleve som lyriker eller novelleforfatter heller. Ytterst få skjønnlitterære forfattere lever av skrivingen alene. Det argumentet som gjenstår, er at deres skriving har verdi. Hvis dette skal kunne gi dem et større sugerør ned i statskassa, er jeg redd de må ta den kampen gjennom sin egen forening.