VARSLET: Ap-politiker Line Oma sto fram som en Giske-varsler fordi hun mente det var viktig at varslerne får et ansikt. I dette innlegget spør hun hvor Metoo har tatt oss. Foto: Foto: Torstein Bøe / NTB Scanpix
VARSLET: Ap-politiker Line Oma sto fram som en Giske-varsler fordi hun mente det var viktig at varslerne får et ansikt. I dette innlegget spør hun hvor Metoo har tatt oss. Foto: Foto: Torstein Bøe / NTB ScanpixVis mer

Debatt: #Metoo

Hvilke framskritt har Metoo gitt oss?

Hvor langt har Metoo tatt oss om vi ikke skaper holdningsendring, men bare frykt for å bli tatt med buksa nede?

Meninger

De siste ukene har seksuell trakassering, uakseptabel oppførsel, maktmisbruk og en taushetskultur som har latt dette passere, fått velfortjent medieoppmerksomhet.

Metoo har vært en velsignelse for Arbeiderpartiet og det norske samfunn. En organisasjon der folk tør å varsle er en sunn organisasjon, og debatten har utfordret samfunnets holdninger og tankesett. Det er helt nødvendig.

I kjølvannet av Arbeiderpartiets oppgjør har varslene rent inn i flere partier, og vi har sett tilløp til mesterskap i retningslinjer og prosedyrer. Gode retningslinjer er viktig, men det er først og fremst krisehåndtering. Målet må være å unngå hendelser å varsle om.

Da må vi endre kultur. Vi må snakke. Snakke. Snakke. Rope, om nødvendig. Være nabokjerring. Party pooper. Regelrytter. Det som kreves.

For det finnes fortsatt folk i kommentarfelt og i partiorganisasjonen som ikke unner kvinner sin frihet. Folk som skulle sett varslerne forbli i skapet. Folk som sier det ikke passer å varsle etter et valgnederlag, garantert ikke før en nominasjonsprosess og ei heller før et valg. Folk som bagatelliserer en tunge i halsen her og et klaps på baken der. Folk som mener jeg er en kåt, ung jente som må ha stått med munnen på gap. Folk som ikke ser alvoret i dette, og som heller ikke ser at summen av alt som «ikke er så alvorlig» faktisk er veldig alvorlig.

De siste ukene har vi sett visse menn med makt uttrykke at «samfunnet har fått en øyeåpner» og at «Metoo-kampanjen har vært en vekker». Menn med makt unnskyldes for å ha vært offer for en tid og en kultur der tafsing, trakassering og tilnærmelser mot langt yngre kvinner i underlegne posisjoner liksom var greit.

Samtidig kommer vi ikke unna at de aller flest menn klarte å forholde seg til lover, retningslinjer og alminnelig folkeskikk også før Metoo – det minste vi skulle kunne forvente fra våre fremste tillitsvalgte. Det bør ikke være noen tvil: vi snakker om menn med makt som har redd sin egen seng, og som må ta konsekvensen av det.

Historien har mange svin på skogen. Vi lærte tydeligvis lite av Søviknes-saken, Ingebrigtsen-saken og andre saker. Hva vil vi lære av Giske, Tonning Riise og Leirstein? Nada?

Fylkeslag og politikere har lagd strategier for å beskytte unge jenter fra menn med makt, for stort selvbilde og minimal rolleforståelse. Om vi ikke endrer holdninger, risikerer vi å få menn med makt, for stort selvbilde, minimal rolleforståelse og med strategier for å ikke bli tatt.

For de siste ukene har vi sett menn med makt som ikke har gjort noe galt før blitzlampene tar dem med buksa nede.

Uansett om det er holdningsendring eller frykt som får menn (og kvinner) med makt til å holde tunga rett i munnen og henda i lomma, markerer Metoo et skille mellom før og etter.

Storsamfunnet gir ikke lenger sin stilltiende aksept til trakassering, uakseptabel oppførsel og misbruk av makt. Arbeiderpartiet har tatt denne likestillingskampen, som mange andre før. Vi har lagd nødvendig bråk og vi tar et oppgjør. Kampen for likestilling og frihet er kjernen i Arbeiderpartiet. Da betyr dårlige meningsmålinger lite.

De siste åra har høyresida i norsk politikk sagt at vi er i mål med likestillingen. Nå håper jeg også de har fått en vekker.