RESULTATET? Kanskje kan «vinneren» av Ukraina- krisen og den ulmende «nye kalde krigen» mellom Russland og Vesten bli den autoritære stormakten Kina? spør kronikkforfatteren. Bildet viser Russland president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping.Foto: Mark Ralston / AP / NTB Scanpix
RESULTATET? Kanskje kan «vinneren» av Ukraina- krisen og den ulmende «nye kalde krigen» mellom Russland og Vesten bli den autoritære stormakten Kina? spør kronikkforfatteren. Bildet viser Russland president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping.Foto: Mark Ralston / AP / NTB ScanpixVis mer

Hvilke konsekvenser får Ukraina-krisen?

Hva man tror om framtida avhenger mye av hvilke historiske analogier man tror er mest relevant.

Meninger

Hvor bekymret bør vi være på grunn av utviklingen i Ukraina? Spørsmålet har fått ny aktualitet etter at 298 mennesker antas omkommet etter nedskytningen av Malaysia Airlines Flight 17 over Øst-Ukraina i forrige uke. Nedskytningen gjør kampene i Øst-Ukraina til en enda større menneskelig tragedie. Men har utfallet av Ukraina-krisen noen betydning i en større sammenheng, og i så fall hvilken? Svaret avhenger mye av hvilken historiske analogier man tror er mest relevant for å beskrive det som nå skjer i Ukraina.

For mange østeuropeiske og amerikanske beslutningstakere, som for eksempel den tidligere amerikanske utenriksministeren og sannsynlig presidentkandidat i 2016, Hillary Clinton, ligner det som skjer i Ukraina nå mest på det som skjedde med Tsjekkoslovakia i 1938. I denne analogien antar Putins autoritære Russland rollen som Hitlers totalitære Tyskland, og det russiskbefolkede Krim og øst-Ukraina blir til det tyskbefolkede Sudetenland.

Som dagens Russland var mellomkrigstidens Tyskland misfornøyd med at deler av nasjonen befant seg utenfor statens territorium i tilgrensende områder. Man ønsket «å gjenforene» disse med moderlandet. Også den gang var den mindre nabostaten ute av stand til å motstå den revisjonistiske stormakten uten støtte fra vestmaktene. Som et ledd i sin såkalte «appeasement politikk» valgte imidlertid Storbritannia - fulgt av Frankrike - å la Tyskland få det tyskspråklige Sudetenland, mot løfter om at Berlin da var territorielt «tilfredsstilt». I mars året etterpå annekterte Tyskland likevel hele Tsjekkoslovakia, og i september 1939 ble også Polen et offer. Resten er, som man sier, historie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Følg debatten videre på Twitter og Facebook

Om man aksepterer 1938-analogien, er det politiske implikasjonen klar: Vesten må kjøre en tøff linje mot Russland. Om man aksepterer annekteringen av Krim, og lar Russland vinne frem i Øst-Ukraina, vil den revisjonistiske stormakten Russland bare få blod på tann. Andre områder med Russiske minoriteter i det tidligere Sovjetunionen vil stå for tur. I dag er det Ukraina, i morgen Moldova, og i overmorgen de Baltiske stater. Lærdommen av 1938-analogien er at en aggressor må stoppes tidlig; senere blir det både vanskeligere og blodigere.

Problemet med 1938-analogien er at den er hyppig brukt, men ofte viser seg å passe dårlig. Få autoritære stater viser seg i etterpåklokskapens lys å være 1930-tallets Nazi-Tyskland. Den kanskje mest berømte feilanvendelsen av 1938-analogien skjedde under Suezkrisen i 1956. Da invaderte Storbritannia og Frankrike et Egypt som nettopp hadde nasjonalisert den britiskkontrollerte Suezkanalen. Den britiske statsministeren Antony Eden var den gang hellig overbevist om at Egypts leder, Gamal Abdel Nasser, var en ny Hitler. Suezkanalen ville bare vært det første offer, et nytt Sudetenland, om Nasser ikke ble stoppet. Da både USA og Sovjetunionen motsatte seg okkupasjonen av kanalområdet ble de tvungen til retrett.

Til tross for denne seieren viste Nassers Egypt seg ikke å være noe nytt Nazi-Tyskland. Landene i Midtøsten falt ikke som dominobrikker for Nassers panarabisme.

Ulikt USA har Tyskland og de fleste vesteuropeiske land ført en lang mer forsiktig linje vis-a-vis Russland siden starten av Ukraina- krisen. Dette skyldes delvis at de har langt mer å tape på tøffere økonomiske sanksjoner mot Russland enn USA, men årsaken er også at tyske beslutningstakere ser krisen annerledes enn mange amerikanere. For den tyske utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier synes trusselen i Ukraina-krisen å være dens likheter med krisen på Balkan i juli 1914. Den gang ledet en krise i en relativt perifer del av Europa nærmest ved et uhell kontinentet ut i sin mest ødeleggende krig noensinne. Millioner døde, i en krig som sett med ettertidens øye synes alt for unngåelig og unødvendig.

Om Balkankrisen i juli 1914 skal være rettesnoren for hvordan vi skal håndtere Ukraina-krisen i dagens 2014, er lærdommen at ingen må overreagere, at vi må satse på kommunikasjon, på dialog, og at Vesten ikke må foreta seg noe militært som kan lede til en ukontrollert eskalering av krisen til en storkrig. Fremfor alt må man unngå å sette motparten i en situasjon hvor eskalering eller ydmykelse er de eneste alternativene. Faren er likevel at man henfaller til mellomkrigstidens «appeasement».

Til tross for ulike syn på krisen; amerikanerne og europeerne synes å være enige om at det å komme Ukraina militært til hjelp er utelukket. Isteden drar man en rød linje langs østgrensen til NATO landene i Øst-Europa. Samtidig gjør man det klart at man vil straffe Russland økonomisk og politisk for sine handlinger. Dette kompromisset, et sted mellom det å unngå «appeasement» og et nytt «skudd i Sarajevo», risikerer å bli for lite til å redde Ukraina, men for mye til å bevare et pragmatisk partnerskap med Russland.

Heller enn 1938 eller 1914 ligner det som nå skjer kanskje mer på den italienske invasjonen av Etiopia i 1935?

Vestmaktene var da som nå ikke villige til å komme offeret militært til hjelp, men begrenset seg til å innføre relativt svake økonomiske sanksjoner mot aggressoren. Disse forkludret ikke Mussolinis invasjon, men gjorde at det fasistiske Italia nærmet seg det nazistiske Tyskland. Italia, som frem til da hadde stått sammen med vestmaktene mot Tysklands revisjonistiske målsetninger i Europa, byttet nå side. Da Tyskland i mars 1938 marsjerte inn i Østerrike, og i september annekterte Sudetland, skjedde det med italiensk støtte.

Da Russland i mai 2014 signerte en gigantisk gassavtale med den kommunistiske ettpartistaten Kina, og signaliserte en tilnærming til Beijing, kunne man kanskje skimte et svakt ekko av mellomkrigstidens Italia. Kina utfordrer i dag USA i Asia, og verdensbanken anslår at landet i år vil passere USA som vedens største økonomi. Kanskje kan «vinneren» av Ukraina- krisen og den ulmende «nye kalde krigen» mellom Russland og Vesten bli den autoritære stormakten Kina?