Hvilke rettigheter dreier det seg om?

«Utvidelsen av menneskerettighetsbegrepet kan medføre en økning i ressurssterke personers bruk av konvensjonssystemet.»

Førstestatsadvokat Morten Eriksen har i en kronikk i Dagbladet 25. august fortsatt meningsutvekslingen med avisen om innholdet i begrepet «menneskerettigheter» (se også hans kronikk 14. juli og Dagbladets leder 15. juli).

Høyesterett avsa 23. juni i år en dom hvor en privatperson fikk medhold i at en av hans «menneskerettigheter» ikke var ivaretatt av norske myndigheter under en sak om ileggelse av tilleggsskatt for skatteunndragelse. Eriksen mener det er prinsipielt betenkelig at Høyesterett følger Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (MED) i å gi lovbrytere et bedre menneskerettighetsvern enn hva overgrepsofre har: Det skurrer begrepsmessig å verne illojale skatteytere. Det innebærer en overnasjonal begrensning av norsk myndighetsutøvelse på et område langt fra virkefeltet for tradisjonell menneskerettighetsbeskyttelse.

Menneskerettighetsbegrepet har i kraft av sin retoriske makt en særlig autoritet i offentligheten (noe Dagbladets leder 15. juli kan være en illustrasjon på). Fordi MED forvalter et sentralt menneskerettslig dokument - Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) - dreier visstnok all dens virksomhet seg om «menneskerettigheter» uansett hva domstolen tar stilling til.

Såvidt jeg kan forstå, er imidlertid Eriksen skeptisk til en overnasjonal rettighetsbeskyttelse for én gruppe mennesker (visse skatteytere), mens han ønsker en bedre internasjonal menneskerettighetsbeskyttelse for en annen (lovbryternes ofre). MED er her den onde feen som under dekke av menneskerettsautoritet tilsniker seg makt overfor legitim myndighetsutøvelse, mens den synes å glemme samfunnets svake grupper.

Det er grunn til å stille seg tvilende til menneskerettighetsbegrepets automatiske autoritet. EMK gir et vern det ikke alltid er naturlig å tale om i menneskerettighetsterminologi. Menneskerettighetsbegrepet henter sin historiske legitimitet fra beskyttelsen av verdier som politisk ytringsfrihet og individets vern mot alvorlige integritetskrenkelser mot en vilkårlig statsmakt. Moderne «menneskerettigheter» i Strasbourg er også noe annet, og noe mer. Hvor mange vet f.eks. at «menneskerettighetsbeskyttelsen» i EMK også omfatter rent økonomiske interesser for multinasjonale foretak (se f.eks. British-American Tobacco Company Ltd. mot Nederland fra 1995 - en «menneskerettslig» dom om en patentsøknad)? Eller at EMK også beskytter i tilfeller av tvist om eiendomsretten til et Van Gogh-maleri (Beyeler mot Italia, dom av i år)? Slike eksempler er mange i Strasbourg. Utvidelsen av menneskerettighetsbegrepet kan medføre en økning i ressurssterke personers bruk av konvensjonssystemet. En rettssosiologisk antakelse - som kan være like relevant for Strasbourg-systemet som et hvilket som helst annet rettssystem - er at dette vil være til ulempe for personer uten tilsvarende ressurser.

Det er på tide å erkjenne at Strasbourg-systemet er et system som håndhever og videreutvikler visse utvalgte rettigheter som er ansett som viktige i vår markedsliberalistisk orienterte del av verden. Det er ikke et menneskerettighetssystem i alminnelig forstand. Slik sett minner Strasbourg om EU-systemet, som også legger stor vekt på vernet om «menneskerettigheter». Om disse utvalgte rettighetene alltid kan, eller bør, betegnes som «menneskerettigheter», er et berettiget og lite diskutert spørsmål. Menneskerettighetsbegrepet kan være mer nyansert - og også mindre autoritativt - enn enkelte synes å tro.

Det er lett å gå seg vill i begrepsmessige villnis. Eriksens hovedpoeng er at det ikke gjøres nok for å beskytte overgrepsofre her til lands. Det kan så være. Men det kan være lite treffende å rette skytset mot et overnasjonalt system for manglende nasjonal beskyttelse av overgrepsofre. Det er også problematisk at EMK skal beskytte mot privatpersoners «menneskerettighetsbrudd» overfor andre privatpersoner, slik Eriksen går inn for.

Begrepet «menneskerettigheter» er tradisjonelt reservert for individers vern overfor statlige myndigheters maktutøvelse. Det er som utgangspunkt bare offentlige myndigheter som kan krenke menneskerettighetene. Det er prinsipielt og begrepsmessig unaturlig å snakke om «menneskerettighetsbrudd» når privatpersoner forgriper seg overfor andre privatpersoner. Selvsagt bør privatpersoner beskyttes av staten mot overgrep fra andre privatpersoner. Men det er en oppgave for myndighetene i kraft av den særegne maktstilling staten har i et velregulert samfunn å intervenere ved lovgivning eller på annen måte når privatpersoner forgriper seg på hverandre. Det er egentlig ikke et menneskerettslig spørsmål.

Det er lite treffende å kritisere nettopp MED for ikke å beskytte overgrepsofre, eller generelt for ikke å beskytte mot «private» overgrep. En av hovedinnvendingene mot domstolen i Strasbourg er nettopp at dens overnasjonale makt tiltar i slike tilfeller. MED har i flere år gjennom tolkning utvidet vernet i konvensjonen i retning av å beskytte privatpersoner også mot overgrep fra andre privatpersoner. EMK beskytter dermed i dag også mot overgrep som det tradisjonelt ikke er naturlig å kalle «menneskerettighetsbrudd». Denne læren om såkalte positive forpliktelser for staten etter konvensjonen er et typeeksempel på domstolens overnasjonale makttilsnikelse på bekostning av nasjonalstatens spillerom for politiske og ressursmessige prioriteringer: Staten gjøres indirekte ansvarlig for private overgrep når den ikke har gjort nok for å hindre overgrepet eller å ta fatt i det i ettertid.

Læren ble utviklet i en sak der et overgrepsoffer ikke hadde fått tilstrekkelig beskyttelse i det nasjonale myndighetsapparatet (X og Y mot Nederland, dom fra 1985). Det er ikke lenge siden MED gjorde en stat «menneskerettslig» ansvarlig for en stefars mishandling av sin stesønn (A mot Storbritannia, dom fra 1998). Overgrepsofres vern etter EMK er ikke ubetydelig, men det er gjenstand for kritikk.

Ved å ønske et bedre menneskerettsvern for overgrepsofre, taler Eriksen for en utvidelse av menneskerettighetsbegrepet som han ellers stiller seg skeptisk til. Dette er ikke helt overensstemmende med bekymringen for overnasjonal innblanding under et menneskerettighetsretorisk dekke. For hva ville det ellers være snakk om når MED ikke bare tilkjenner illojale skatteytere et «menneskerettslig» vern og blander seg inn i nasjonale fiskale hensyn, men attpåtil blander seg inn i hva norske myndigheter ikke gjør for å beskytte mot private overgrep? Det er ille nok for et land å bli stemplet i et overnasjonalt forum som «menneskerettighetskrenker» for hva myndighetene har gjort. Vanskeligere kan det være å svelge en dom hvor staten blir dømt for noe den ikke har gjort. Utviklingen kan nettopp sies å være overnasjonal innblanding i statlige prioriteringer utenfor menneskerettighetenes egentlige virkefelt.

En grunntanke bak internasjonalt menneskerettighetsvern er å oppfordre nasjonale myndigheter til å rydde opp i eget hus. Gjennom nasjonal håndheving unngår en at konflikter mellom staten og private personer unødig bringes opp på overnasjonalt plan. Det siste er kostnads- og tidkrevende for alle parter. Høyesteretts dom av 23. juni i år er slik sett en fornuftig avgjørelse; en unngikk nok en smertefull og langvarig sak i Strasbourg mot Norge.

EMK angir videre et minimumsvern. Det er intet i veien for at nasjonale myndigheter tilbyr et mer omfattende rettighetsvern for private personer enn hva som følger av konvensjonen, det være seg overfor illojale skatteytere eller overgrepsofre. Men dette vernet må ikke nødvendigvis rubriseres som «menneskerettigheter». Det viktige er hva en oppnår av beskyttelse, ikke hva beskyttelsesmekanismen kalles.

Menneskerettighetsbegrepet kan virke frigjørende i kraft av dets retoriske autoritet. Men retorikken kan også virke hemmende på forståelsen av at det faktisk er realiteter bak begrepene. Å erkjenne dette kan være opplysende for både statens representanter og private personer.