Arkivbilde av Knut Hamsun tatt i Oslo i august 1936.
Arkivbilde av Knut Hamsun tatt i Oslo i august 1936.Vis mer

Hvilken bok skal du bruke din dyrebare tid på i sommer?

En klassiker du har til gode eller en lettlest «sommerbok»?

Kommentar

En av de store gledene før sommerferien — i hvert fall for bokelskere — er å velge ut hvilke bøker man skal ha med seg på ferie. Da kjenner man på den liflige følelsen av å ha noe i vente. Noe å være nysgjerrige på. Kanskje kan man snakke om forestillingen om en bok, det man i forkant innbiller seg at den vil være forsynt med.

Den samme opplevelsen har man i forhold til en delvis ulest boksamling. Vissheten om at alt dette er innen rekkevidde, og at hvis skjebnen er nådig, vil man i hvert fall kunne komme til å få lest en del av alle disse bøkene før man dør. Nå er det sommer. Fri. Til for eksempel å lese.

Men hva skal man velge? Det fins en forestilling — lansert av de som selger bøker — om at det nærmest fins en egen sjanger som kan kalles «sommerbok». Det dreier seg om bøker som ikke er for tunge eller kompliserte. Som ikke byr på setninger man må lese to eller tre ganger for å forstå dybden i.

Men som derimot innbyr øynene til å springe som små hundevalper fra linje til linje, i uanstrengt fryd over en handling som er passe spennende, passe morsom, passe fylt av intriger, som byr på en passe kombinasjon av slektssaga, samlivskonflikter, generasjonsgap, historiske fakta og ikke minst; fryktelige hemmeligheter fra fortida som truer med å ødelegge livene til hovedpersonene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ifølge denne definisjonen er en «sommerbok» fort lest og lett glemt.

Et annet alternativ er å avgrense sommerbok til en fortelling som faktisk foregår om sommeren, for eksempel Knut Hamsuns «Pan», Tove Janssons «Sommerboken», Axel Jensens «Line», Gabriel Scotts «Kilden», Sigurd Hoels «Syndere i sommersol», Gunnar Larsen «Weekend i evigheten», Knut Faldbakkens «Insektsommer» eller Lars Saabye Christensens «Gutten som ville være en av gutta». Eller dikt av Herman Wildenvey, stubber av Alf Prøysen og Jan Erik Volds «Mor godhjertas glade versjon. Ja».

Man kan også velge klassikere som Thomas Hardys «Fjernt fra byens larm», Thomas Manns «Døden i Venedig», Ernest Hemingways «Edens hage» eller Marguerite Duras' «Elskeren». Og en rekke andre, selvsagt.

Litteraturhistorien dufter av sommer; av «blomster og blod, blomster og blod», for å sitere Knut Hamsun.

Uansett hva du leser, kommer du — forutsatt at du leser en god bok — til å forbinde boka med det stedet du befinner deg på. Jeg har en rekke eksempler på at bare synet av en bok kan bringe meg tilbake til en plass som ikke har noe annet med boka å gjøre enn at den ble lest der, dag ut og dag inn, kanskje under Egeerhavets evige sol, kanskje på en fjellvidde i Jotunheimen, en hybel midt i byen eller i et østlandsk bondelandskap som damper av nyslått høy og et flor av markblomster.

Vi er inne på erindringens mysterier, hvordan språk, hukommelse, åndelige aha-opplevelser og fysiske fornemmelser går sammen i et forunderlig brorskap.

Personlig tar jeg med meg både tungt og lett. Men det må være bøker som bærer løfter om språklig gull. Noe annet er livet for kort til. Jeg vet ikke hvilke bøker jeg skal ta med meg i år.

Jeg vet bare én ting: De blir flere enn jeg kommer til å bli ferdig med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook