Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvilken bok tror du på?

Forfatteren Jan Kjærstad har utløst en tankevekkende debatt om aviskritikken. Han mener norske kritikere har oversett storheten i Lars Amund Vaages roman fra i fjor, «Den framande byen».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne feilvurderingen synliggjør etter Kjærstads oppfatning en svakhet i norsk aviskritikk.

  • Kjærstad er velsignet konkret. I et innlegg i gårsdagens Aftenposten gir han uttrykk for hvilke kriterier han mener er viktige og mindre viktige for at en aviskritikk skal være interessant. Kjærstad verdsetter høyest spørsmålet om et verk «skaper forståelse og erkjennelse». Dette kriteriet oppfatter han som betydelig mer sentralt enn kriteriet om «troverdighet», som han hevder norske kritikere har som sin viktigste målestokk.
  • Troverdighet er noe ganske annet enn sannsynlighet. Begrepet har ingenting med realisme/naturalisme å gjøre. Den villeste science fiction kan gjerne være troverdig. Poenget er at forfatteren suger leseren inn i handlingen, at skildringen av mennesker og hendelser skaper identifikasjon og medopplevelse. Både ordene og innholdet må ha en kraft som nagler leseren til stoffet. Dette gjelder enten vi snakker om «Tusen og en natt», islandske ættesagaer eller en norsk debutant anno år 2000.
  • Kritikkens kriterier er en slags garanti for kritikerens egen troverdighet, kanskje også for kritikerens egen evne til selv å skape forståelse og erkjennelse. Kjærstad framhever - i likhet med mange andre - Johan Borgen som en forbilledlig anmelder, fordi han mer suverent enn de fleste behersket det Kjærstad kaller «beskrivelsen», altså evnen til å gjenskape det litterære verket for leseren. Men tro om ikke den gode og entusiastiske beskrivelsen gjenspeiler kriteriet om troverdighet - at kritikeren lar seg overbevise og rive med av det dikteriske stoffet.
  • Kjærstad er godt kjent med troverdighetskriteriet, ettersom flere kritikere har brukt det mot hans egne romaner og skikkelser. Spørsmålet er om ikke troverdighet og erkjennelse står i nær sammenheng, at det bare er de bøkene man «tror på» som har evnen til å gi en følelse av å ha fått utvidet sitt syn på hva livet er, som Kjærstad uttrykker det. Kritikerens oppgave må være å gi en overbevisende redegjørelse for hvorfor man tror/ikke tror på verket med derav følgende erkjennelse eller mangel på sådan. Og han bør, må og kan ikke annet enn å være hylende subjektiv.