KLASSIKER OG FAVORITT: Vanessa Redgrave og Emma Thompson blir venner i klassikeren "Tilbake til Howards End".
KLASSIKER OG FAVORITT: Vanessa Redgrave og Emma Thompson blir venner i klassikeren "Tilbake til Howards End".Vis mer

Hvilken britisk fortelling vil du helst høre?

To vidt forskjellige verdener som begge ligger i Storbritannia vises i Cannes. De har noe til felles.

Kommentar

CANNES (Dagbladet): Britene inntar Frankrike, nøyaktig 950 år siden Vilhelm Erobreren dro motsatt vei. Under Filmfestivalen i Cannes er det særlig to filmer som viser frem livet i England, og de kunne ikke vært mer forskjellige.

Den ene er «Jeg, Daniel Blake», som er regissert av arbeiderklassens sverdsvinger Ken Loach og deltar i hovedkonkurransen. Filmen er et glefs mot David Camerons politikk, og mot en brutal effektivisering som reduserer mennesker til numre og felt i et skjema, der målet er at de skal få så lite hjelp som mulig fra det offentlige.

Daniel Blake (Dave Johns) er snekker, og god på alt annet enn internett og papirarbeid. Daniel har hjerteproblemer og har fått forbud av legen mot å jobbe, men fyller likevel ikke kravene for å få trygd. Han tvinges til å søke på jobber han ikke kan ta mens helsa blir verre og utbetalingene holdes igjen. Filmen er en rasende skildring av et anstendig menneske som fratas muligheter og selvrespekt av et knusende system, fortalt gjennom innbitt ujålete bilder fra Newcastle.

Nøkternheten står i voldsom kontrast til den pyntede elegansen i «Tilbake til Howards End». Det er 25 år siden det litterære historiske dramaet deltok i hovedkonkurransen her i Cannes, noe som ble markert med en jubileumsvisning av en restaurert versjon. I salen satt britisk skuespillerstands grand dame, Vanessa Redgrave, sammen med regissør James Ivory og produsent Ismail Merchant: Duoen som på nittitallet stod bak noen av de mest anerkjente filmatiseringene av den britiske litterære kanon. «Tilbake til Howards End», kanskje den av filmene deres som har vakt varmest følelser, er basert på E.M. Forsters roman fra fra 1910 og foregår i den veltalende og velkledde overklassen. De har problemer, de også, men av en ganske annen art enn Daniel. Og de har få problemer med å kommunisere dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De to filmene har likevel noe til felles. I «Tilbake til Howards End» kommer bankfunksjonæren Leonard Bast i kontakt med de langt mer fornemme søstrene Schlegel (Emma Thompson og Helena Bonham Carter). For å hjelpe ham, gir de videre et råd fra den rike forretningsmannen Henry Wilcox (Anthony Hopkins) om å si opp stillingen i banken, som er truet. Leonard følger rådet. Det viser seg at han ikke burde gjort.

I resten av filmen skal han og den yngste søsteren forsøke å få rikmannen til å ta ansvar for å ha gitt et ødeleggende råd - og forstå hvor akkurat hvor erstattelige folk som Leonard er. For funksjonærer av lavere middelklasse med dårlig råd er det ikke bare å falle tilbake på noe annet. Han har ikke sikkerhetsnettet som de andre har, han er ikke «noen» som andre vil fange opp på grunn av en familie eller et vennskap.

Både Daniel og Leonard kjemper for å være individer, ikke deler av en udifferensiert hop, en vag silhuett i den endeløse køen av trengende og jobbsøkere. Fra svært forskjellige ståsteder beskriver både «I, Daniel Blake» og «Tilbake til Howards End» maktesløsheten til den delen av den britiske befolkningen som ikke ser noen mulighet til å komme seg opp og frem i livet, og som knuges enda lenger ned når de først har falt.

Egentlig kjemper de om publikums gunst like mye som arbeidsgivernes. Arbeiderklassen og den lavere middelklassen i Storbritannia er den klart største, og det sjiktet med mest alvorlige problemer. Likevel er det de dannede medlemmene av den lille overklassen publikum helst vil høre om, igjen og igjen. Filmede fortellinger med vakre interiører og Queen's English er en enorm britisk eksportvare, fra Merchant og Ivorys filmer på nittitallet via BBCs filmatiseringer av romanene til Austen og Dickens, Agatha Christie-krimgåtene og til «Downton Abbey».

Også for publikum er det overklassen som først og fremst er individer; protagonister de vil heie på og følge gjennom tykt og tynt - med et visst unntak for feelgoodfortellinger om arbeiderklassefolk som trosser alle odds, som i suksessfilmene «I blanke messingen» og «Billy Elliot». Slik kan den sosiale indignasjonen til en regissør som Ken Loach paradoksalt nok virke mot sin hensikt. Historiene som går inn for å kritisere et system og et normsett, gjør det gjerne gjennom å vise hvordan de som utsettes for det, frarøves initiativ og valg. Det er lite den stadig mer frustrerte Daniel Blake kan gjøre for å påvirke det som skjer med ham.

Slik blir det for mange kanskje mer naturlig å søke seg mot historier om de som ikke er prisgitt på samme måte - altså den klassen som på grunn av et sosialt hierarki med dype røtter i det britiske jordsmonnet har relativt sett større handlefrihet. Samtidig er det, igjen paradoksalt, overklassehistoriene som vinner som eskapisme: Avslappende utflukter til en kultivert verden der alt er vakrere enn i hverdagen til den som ser på.

Daniel Blake og de som er som ham, står i oppoverbakke på mer enn én måte. Heldigvis er han nå i Cannes, der Croisetten ligger slak foran føttene på ham, for en stakket stund.

KAMPEN FOR TILVÆRELSEN: Halley Squires og Dave Johns spiller strevende arbeidsledige i "I, Daniel Blake".
KAMPEN FOR TILVÆRELSEN: Halley Squires og Dave Johns spiller strevende arbeidsledige i "I, Daniel Blake". Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook