INFERNO: Slik så kunstneren William-Adolphe Bouguereau for seg Dante og Vergil i en scene fra Dantes «Inferno», malt i 1850. Foto: WIKIMEDIA COMMONS
INFERNO: Slik så kunstneren William-Adolphe Bouguereau for seg Dante og Vergil i en scene fra Dantes «Inferno», malt i 1850. Foto: WIKIMEDIA COMMONSVis mer

Kommentar: Dante-oversettelsene

Hvilken Dante skal vi kaste?

De to nye oversettelsene av Dantes «Inferno» er anmeldt i flere medier. Men ingen forteller oss hvilken bok vi bør lese.

Nå har vi fått et helvete som kan måle seg med hvilket det skal være, skriver Trond Berg Eriksen i Morgenbladet 9. februar, i en diger anmeldelse av Erik Ringens gjendiktning av Dantes «Inferno». Men hvordan skal det «måle seg»?

Vi kunne forvente at nettopp professor Eriksen, som til og med har signert en oversettelse fra komplisert 1500 talls-italiensk, Machiavellis «Fyrsten», ville «måle» verket, ved å ta fram passasjer som er vanskelige og som har fått ulike løsninger i de fem andre oversettelsene han viser til. Men nei, ikke ett eneste eksempel gir han.

Erik Ringens innsats burde i alle fall akkurat nå måle seg med den andre ferske Dante-oversettelsen, utført av teolog Asbjørn Bjornes, med forord av hans andakt-kompanjong Henrik Syse. Dette er en annen slags utgivelse enn Ringens slanke gjendiktning, med et fortolkningsapparat av store dimensjoner. I likhet med Vårt Lands seks siders oppslag om Dante nylig, virker det som om Bjornes skal re-kristne Dante og gjøre middelalderteologi aktuell i dagens åndelige streben. Holder det? Eriksen kan kanskje også si noe om dette, om han skal skrive om oversettelsene, ikke bare om Dante.

Idéhistoriker Kristin Gjerpe ser derimot ut til å sammenlikne de to i Klassekampens store Dante-spesial 17. februar. Hun konsenterer seg om noen linjer i én bestemt sang og bruker mye av sitt store essay til å fortelle hvor sterkt det virket på henne å høre forelesning om disse linjene i Siena på 80-tallet. Selve analysen av de to oversettelsene er redusert til et minimum: «Og det er her det blir tydelig hva som nødvendigvis må gå tapt i en norsk versjon», skriver hun. Det dreier seg om to verselinjer. Så siterer hun de to nye versjonene og viser hvordan ingen av dem klarer å gjenskape originalens bokstavrim.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun tar også opp seks andre linjer i sangen, der et berømt kyss foregår. Hun gir ingen kvalitetsvurdering av de to nye løsningene, ikke noe tips om disse bør erstatte tidligere oversettelser. Hun hyller Ringen for å ha gjennomført versefoten (noe han i sitt forord faktisk sier at han ikke har gjort): «det svinger, rett og slett». Hennes dom er på fornavn: «Bravo, Erik!». Men er hans «Inferno» bedre enn danske Ole Meyers klare, friske og velklingende strøm?

Vi er like lite kloke nå, som før vi leste Gjerpes og Eriksens omtaler. Bare tilsynelatende vurderer de ulike versjoner av Dante opp mot hverandre. Selvsagt er det krevende å analysere kvaliteten av oversettelser, og det er nok fristende heller å omtale selve verket.

I sin anmeldelse her i Dagbladet 15. januar, går Espen Grønlie mer i dybden i sin omtale av Ringens innsats, med gode eksempler. Og det er han – som selv har oversatt et Dante-verk – som må være den rette til å sammenlikne Ringens løsninger med Bjornes – og aller helst også de andre som foreligger.

Mye jobb, altså. Og den må gjøres dersom vi skal vite hvilke oversettelser vi nå skal gi til papirgjenvinning.

Jon Rognlien er bokanmelder i Dagbladet og oversetter.