Hvilken design passer for deg?

Design er utforming av gjenstander og omgivelser for bruk. Design forklarer forholdet mellom funksjon og form, og gir mening til tingene. God design er klar tale. Design er dagliglivets kommunikasjon om kvalitet. Hvorledes styres og markedsføres denne produksjonen av mening?

Vi uttrykker i økende grad vår selvforståelse og identitet gjennom varer som kjøpes i markedet. Ray-Ban er noe mer enn solbriller. En forståelse for samtidens kultur forutsetter kunnskap om konsumkulturens oppbygging gjennom et globalt kommersielt marked. Kvalitet i design måles på to måter. Den ene er funksjonalitet: Taket lekker ikke, det kommer varmt vann ut av kranen, tingen funker, er holdbar, forståelig, økonomisk. Slik kvalitet forventes i vår del av verden, i den grad at den knapt registreres. Den andre er om produktet gir behag, formidler skjønnhet, om det er meg? Opplevelsen av kvalitet ligger i tillegget av mening og status, i det som gir produktet symbolverdi. Du trenger en klokke, men du ønsker en Swatch. Du trenger en bil, men du ønsker en BMW eller Citroën (det er ikke de funksjon elle egenskaper som gjør at arkitekter kjører Citroën). Du trenger sko, men du ønsker deg Nike. Hva betaler du for? 100 kroner for skoen, og 700 kroner for Nike-skoens fortelling, formidlet personlig til deg av Ronaldo og Michael Jordan. Du bruker slips ved passende anledninger, eller høye hæler. Produktene forteller hvem vi er, eller hvordan vi ønsker å bli oppfattet av dem vi bryr oss om. Et hus har en fasade, et uttrykk for det som er innenfor. Universitetet og banken kler seg opp med templets høyverdige søyler og soliditetens granitt, det private huset uttrykker respektabilitet i teakdør, messinghåndtak, dørmatte og blomsterpotte. Vi bor ikke i hus men i hjem, forskjellen ligger i tilleggene, bearbeidelsen i form av bryllupsbildet på veggen, oldemors stol, souveniren fra reisen og barnetegningen fra skoletimen. Den presise meningen i tingene vil variere, endres over tid, mellom kulturer og klasser. Den maskinestetiske Alessi-kannen hos akademikeren på Frogner betyr noe med samme presisjon som den hamrede kopperkannen hos den pakistanske familien på Tøyen. Språket og gramatikken endres, smaken er standsmessig, hva som er stygt og pent er relativt. Det som er konstant,er behovet for å uttrykke identitet gjennom gjenstander og omgivelser. Hverdagens kultur gis konkret uttrykk. De fleste av oss finner vår plass i en kompleks verden ikke ved å være kunstnere, skrive egne tekster, lage musikk, men ved å velge ut og kjøpe ferdiglagde symboler på tilbud i markedsplassen. Vi aktiviserer vår kreativitet ved å leve gjennom tingene. Design av livsstil er blitt en enorm økonomisk og kulturell sektor. Det er produksjon av mening, ikke av funksjonell nødvendighet, som gjør den så stor. Om du rett og slett skaffet deg «klær» eller «solbriller» eller «bil» ville ferdigvareindustrien gå nedenom. Hver forandring, hver ny design, bidrar til den enorme overproduksjon av ting. Vi trenger det ikke, men vi vil ha det og vi lengter etter det. Kamerafabrikken endrer en detalj eller to for hver ny modell, selv om bildekvaliteten langtfra blir påviselig bedre. Masseproduksjonens design virker globalt, ikke lokalt. Kulturelle impulser sendes ut over satellitt, de registrerer ikke nasjonsgrenser. Kapitalismen har ingen territoriell sensitivitet. «Geography is abolished!» skrek reklamen for British Telecom nylig. Verdenshandelen med identitetsbærende produkter styres stadig sterkere gjennom «branding», bygging av firmamerker. Coca-Cola, Microsoft, Canon, Levi's og Gucci er produktnavn som kommuniserer innhold og kvalitet og bærer kulturell betydning. Varemerkets gjennomslagskraft påvirkes i liten grad av lokal kultur, av stedets tradisjoner eller nasjonale og demokratiske beslutninger. Overflytting av autoritet i produksjonen av personlig identitet fra det lokale til det globale får enorm betydning for kulturen. Det er kanskje udramatisk at Cola-flasken er den samme overalt - den konsumeres og skrotes i det private eller halvoffentlige rom. Bensinstasjonen er en annen historie. Shell-stasjonen er maken i Texas, Karachi og Arendal, i byen og langs motorveien. Bensinstasjonen har, i motsetning til Cola-flasken, naboer. Den bryter inn i en gate, overser bygningsloven, utfordrer skikken på stedet og endrer lokal identitet. Shell anser det som sin rett, som merkevarens rett. Omgivelser har en særlig betydning som bærer av kulturelt uttrykk. Du kan ikke skru dem av. Du kan velge en annen TV-kanal, la være å se en utstilling eller et teaterstykke, avstå fra å kjøpe Philips' siste kjøkkenmaskin. Du kan treffe et valg. I det offentlige rom har du ikke noe slikt valg, du konfronteres med budskap på vei til jobb daglig, år etter år. Du har rett til å beskytte deg mot røyk, eller mot pornografi i postkasse, men ikke mot uønskede kommersielle budskap i felles omgivelser. Om du ser på Europas byer utenfor de historiske sentrene, utenfor turistens rekkevidde i det trivielle urbane mellomlandet langs motorveiene, oppdager du den tiltagende kommersielle kontrollen over omgivelsene. Du ser hvordan bygninger og landskap omdannes til konsumvarer, solgt og forbrukt som ikoner med personlig og kollektiv mening. Kontorbyggene på vei inn fra flyplassen er umulig å skjelne fra hverandre, fra by til by, land til land. Slike bygg selges som symboler på kreative og solide selskaper, kommunisert gjennom koder utviklet ikke i Oslo, men i Silicon Valley, New York, Frankfurt og Milano. Bildet på selskapets suksess er det samme, utviklet som verdensomspennende varemerker. Designprogrammet er det samme i datamaskinene til Storebrand-byggets arkitekt som på arkitektkontorer over hele verden - de estetiske virkemidlene selges som datapakker og operatørmanualer. Referansene børsnoteres og forbildene er de samme, de glansede tidsskriftene selger de samme modellene på hvert styrebord. Under ferden langs motorveien åpenbares en ren grafisk arkitektur for massekonsum. Det er bevegelsens arkitektur, formet som film for å oppleves i 90 km/ timen, hvor ingen detalj er relevant medmindre den fullt ut kan oppleves i løpet av de to sekundene det tar å kjøre forbi. Det er et byggeri fjernt fra katedralens himmelstrebende tårn over middelalderbyen eller arkitektenes historiske idealer på renessansens piazza i Firenze. Den urbane motorvei setter den klassiske arkitekturs statiske bilde til side, fordi det ikke lenger kommuniserer med Levi's', Nikes og Swatch' generasjoner. Hvor lenge kan vi forvente at kirketårnets symbol, der det løfter klokkene over bytakene, vil kommunisere, nå når klokkelyden er digitalisert og CNN og Sony har overtatt kringkastingen av audiosymbolene? Det globale marked for design av livsstil, mening og personlig uttrykk gir en utfordring til kulturforståelsen - og handlingsrommet for kulturell relevans. Det må være åpenbart viktig at ungdom inspireres til å søke kunnskap om hvordan deres hverdag designes for dem, hvordan de tilbys ideologi og mening gjennom produkter og omgivelser. Dette er ikke moralisme - poenget er ikke at de skal fortelles at de ikke skal kjøpe Nike sko og Ray-Ban solbriller. Men de kunne få kunnskap og bevissthet om forskjellen mellom funksjon og mening, et hus og et hjem, en bil og en BMW, om design av normer og verdier i et normoppløst samfunn, fordi valg i markedet er blitt deres viktigste middel for egenuttrykk og selvforståelse. Men det er ikke lett å formidle slik kunnskap så lenge det etablerte samfunn - inkludert designermiljøene - stort sett ennå lever i en verden der de tror at produksjon av varer styres av formålsrasjonelle behov. Kunnskap og debatt om designens rolle er viktig. I forhold til flommen av varer, forbruksmønsteret og den kulturelle omdanningsprosess kan det synes åpenbart at en slik debatt ikke bare kan ta utgangspunkt i bedriftsøkonomenes markedsføring av design som et middel for økt lønnsomhet i norske bedrifter. Det kan ikke gis en bedre anledning for en slik debatt enn i selskap med dagens unge, som kjenner på kroppen hva det handler om.