Hvilken sak er viktigere enn å få strammere pupper til vinterferien?

Sikkelet renner på Dagbladets kulturredaktør i 14. kapittel av valgføljetongen «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik.
Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

14. Meg og deg og YouTube

Kapittelet der Norge får sin Rodney King-sak og Dagbladet endelig kommer til nytte. Og en 14-åring gjør noe han ikke bør.

Se boks til høyre for lenker til tidligere kapitler.

*

Kortet hans virket ikke. Karl Georg Byrkje dro på skuldrene mot vakta, men regnet ikke med å bli gjenkjent og sluppet inn for gamle dagers skyld. I departementet var det bare nye tider nå.

Kortet virket fremdeles ikke. Vakten var ny. Hun hadde ikke sett ham før, men hun skulle ringe sikkerhetsavdelingen. Det var sikkert bare en misforståelse eller en bøgg. Det sa hun. En bøgg. Bøgg med kortet. Teknisk bøgg, noe gruffete. En miss. Karl Georg Byrkje kjente seg gammel, snakket ikke språket lenger. Dette var en divisjon eller to for høyt for ham. Skulle blitt i Grenland. Undersøkelsen av hva kultur og kulturinnslag betyr for kjøpesentre, ville vært inne i sin andre uke nå. Han ville sett en konklusjon komme, enden på noe, og så gått hjem og tatt seg tre pils på terrassen og rystet på hodet til debattprogrammene i NRK. Ikke dette. Ikke bare nye starter og nye smeller i nye byer.

«Du kan vente der i mellomtiden», sa vakten smilende, som om han var ny i dette huset.

I sofaene, som hadde ryggen mot Akersgata og regjeringskontorene, satt en gutt med lue inne i varmen og Mac i fanget. Karl Georg så han spilte av videoer på YouTube og satte seg ved siden av ham.

«Har du greie på YouTube?» spurte Byrkje.
«Ja», sa gutten, uten å se opp, «jeg og bøddiene mine legger ut videoer.»
Bøddiene. Karl Georg følte seg 73 år gammel.
«Av hva da?»
«Mest triks.»
«Triks?»
«På longboard. Vi blir bedre av å se opptakene.»
«Er det lett å legge ut lydopptak?» spurte Karl Georg.
«Ja, men det er jo litt døvt.»
«Døvt?»
«Ja. legge ut lyd uten bilde, liksom.»
«Men det er det jeg vil.»
«Så gjør det da.»
«Jeg har ikke konto», sa Karl Georg.
«Kan godt gjøre det for deg, bare det ikke er noe nazigreier eller noe sånt.»

Nesten nazigreier, tenkte Karl Georg, og dro frem sin helt like MacBook Air.
«Du er på wifi, du», sa gutten, litt imponert. De byttet maskin. Gutten logget på sin egen konto jobe96 og dro lydfilen inn. De lastet temmelig raskt.
«Så lager du bare en tittel og trykker send», sa gutten.
«Hjelp meg å komme på en tittel, da. Opptaket er av en voksen mann som får juling.»
«Som du har gjort?»
«Ja.»
«Tø-øft.»
Gutten kikket på Karl Georg Byrkje for første gang.
«Jeg kan øpploade for deg, den kan ligge hos meg, men du får dele lenka sjøl.»
«Kall den «Norsk bokbransje»», sa Karl Georg.
«Det er vel passe døvt?»
«Ja, passe døvt», smilte Karl Georg. Han bokmerket lenken, kopierte den og la den på skrivebordet før han reiste seg og ringte Aina i shendis.no

«Dette er Karl Georg Byrkje. Er du på kontoret? Fint. Nei, jeg er ikke sur på deg, men hør nå litt. Gå på YouTube og søk «norsk bokbransje». Kan du gjøre det? Nei nei, det skrives bransje ...ransje ...uten k ...slik, ja. Når du hører på opptaket, vil du høre Kristenn Einarsson og Geir Mork banke opp en fyr. Meg. Der får du noe å bite i, tenker jeg. Ta en kopi av fila og spill av for sjefen din.»

«Hvem?» spurte Aina i shendis.no.
«Meg.»
«Nei, de to andre?»
«Hva med dem?»
«Hvem er de?»
«Einarsson og Mork, selve makteliten i norsk bokbransje.»
«Tro'kke du skal snakke med meg. Dette høres ut som noen treige papiravisgreier.»
«Få sjefen din, da.»
«Ja, vent, han kommer her nå.»

«Hallo?»
«Dette er Karl Georg Byrkje.»
«Wow», sa kulturredaktør Geir Ramnefjell, «hele verden forsøker å få tak i deg nå. Hvor kan vi treffe deg?»
«Du kan ikke treffe meg ennå, men hør godt etter. Gå inn på YouTube og søk på norsk bokbransje.»
«Kødder'u? Norsk bokbransje bruker YouTube?»
«Bare gjør det.»
«Må i et møte, men avisa vil gjerne snakke med deg om de andre greiene.»

Karl Georg Byrkje la stemmen lavere, tok en pause og ble den stemmen som fikk Geir Ramnefjell til å holde både pusten og røret noen sekunder til.

«Trenger jeg si at det du får høre er et bevis på fysisk juling og tortur, fra herrene Mork og Einarsson mot kulturministerens personlige sekretær? Det gjelder selvsagt bokloven. Dette vil du høre straks. Jeg kan jo ringe VG i stedet?»
«Nei, ikke VG. Vær så snill. Pliiiis. Lover du?»
«Se på det straks. Opptaket er klippet ned til sju minutter. Om sju minutter ringer du meg», sa Byrkje.
«Åkki, mottatt», sa Geir Ramnefjell.

Service- og sikkerhetsavdelingen lot vente på seg. Kort som ikke virket, var trolig dagligdags. Avmagnetiseringer, lånekort og alt annet herk som ingen skikkelige sikkerhetsfolk syntes de skulle holde på med.

Plutselig hørte han stemmen til Marie Bech.
«Jonas? Hei. Heeeeeei, Jonas»
Gutten i foajeen klappet sammen Mac-en og ga kulturministeren en klem.
«Kom da», sa hun, ledet ham mot vakta, pekte og sa «sønnen min». Karl Georg Byrkje, gikk frem fra søylen han hadde ført samtalen med Geir Ramnefjell bak, kremtet, pustet dypt og gikk ut i dagen.

Kulturredaktøren i Dagbladet ringte ni minutter etter forrige samtale. Han utstøtte korte, støtvise og begeistrede ord, lyder og setninger som Karl Georg Byrkje kun hadde hørt i Are Kalvøs parodi på VG-mannen i «Hallo i uken» mens det programmet fremdeles var morsomt.
Ramnefjell hadde endret stemme. Mer frampå. På skotuppene. Sikkelet rant, trodde Byrkje.
«Schwært», sa Ramnefjell.
«Vi kjører nå», sa Ramnefjell.

Karl Georg la på og slo av telefonen. I løpet av timen som hadde gått, var antallet innkommende, sms og svarerbeskjeder rundt 40. Han regnet ikke med det stoppet nå. Han spaserte ned til NAF-huset og hadde valget mellom en øl på Bacchus eller et besøk på Expert. Valget var lett. Han kjøpte en kronestelefon med elendig abonnement. Den hadde lyseblått deksel.

«Til datteren min», mumlet han i kassen og registrerte telefonen på den yngste. Butikken sjekket om hun var registrert med telefon fra før. Det var hun ikke. Hun hadde bare dansk abonnement.

Han ringte Geir Ramnefjell fra det nye nummeret og sa «Ramnefjell, det er bare du som har dette nummeret.»
Slikt liker journalister å høre.
«Sjekk nettet om tjue minutter», sa kulturredaktøren.

Karl Georg Byrkje brukte nesten førti minutter på omveien tilbake til leiligheten. Han tenkte på Annemerete, men hvem tenkte hun på disse dagene? Trodde hun det hadde rablet fullstendig for ham? Kanskje hun var blant anropene? Prøvde hun å få et livstegn? Var hun på vei inn fra Grenland for å flagre rundt i gatene og lete? Hadde hun etterlyst ham? Og døtrene i Århus, de kunne ha lest nettet de siste dagene. Hva tenkte døtrene? Han øvde på hva han skulle si, som på flyplassen før pressekonferansen, ringte hjem og sa det. Denne gangen buset han ikke ut med at han bare var en landsens Venstre-mann. Det visste hun allerede.

En mørk Mercedes kjørte opp foran lavblokken leiligheten lå i. Bilen sto på skrå inn mot blomsterkassene og sperret det meste av veien ut fra området. Karl Georg gikk tilbake til maskinen. Saken hadde snudd. Den rasismeanklagede kulturtoppen var på ny aktuell, i en annen sak. Verden av i går var ikke annet enn verden av i går.

«Kilder har lekket et opptak der man tydelig hører at han blir mishandlet, truet og får knust en negl av to av boknorges mest kjente og mektigste profiler...» og «...på opptaket kan man høre at han har smerter, trolig fra slag eller annen fysisk vold.»

Flere sitater fra opptakene var gjengitt.

Da har vi spart Norge for en pensjonsutbetaling, og personlige rådgivere får ikke statsbegravelse, som du kanskje vet.

Karl Georg Byrkje måtte medgi at han ikke oppfattet det like dramatisk mens det pågikk, men nå måtte han spille spillet.

«Norge har fått en Rodney King-sak», var tittelen på kommentaren, signert Geir Ramnefjell selv. Han brukte ordet varsler og omtalte Byrkje som en nøkkelperson i avviklingen av bokloven som den nye blåblå regjeringen nettopp hadde kastet i søpla. Forlagsbransjen raste, og i dag kunne altså Dagbladet avsløre hva slags metoder de brukte for å få det som de ville. «Noen må gå!» avsluttet kulturredaktøren.

Bare minutter senere var saken på topp på forsiden med lydavspiller og alt. Saken om hvordan du allerede nå, i september, fikk strammere pupper til vinterens sydenferie, var flyttet nedover. Navnet til Aina fra shendis.no var ikke å se noe sted. Dette var det andre Dagbladet.

Han gikk bort til vinduet og kikket ned på Mercedesen igjen. Rett bak hadde en annen bil parkert, en mindre Mercedes. Karl Georg Byrkje hørte det dure i døra, den inn til leiligheten. Noen hadde kommet seg inn uten å ringe på nede. Han hørte lyder ved døra. Noen bryter seg inn, tenkte han, og grep etter den nye telefonen i blå plast. Noen sto allerede tre meter fra ham, med bare en dør mellom. Karl Georg Byrkje åpnet.

15. kapittel publiseres på Dagbladet.no mandag.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer