Hvilken utenrikspolitikk?

Det er ikke nødvendigvis klokt å tviholde på utenrikspolitiske tradisjoner når internasjonale rammevilkår er i endring.

VIL ET et regjeringsskifte «representere et brudd med lange tradisjoner» i norsk utenrikspolitikk? Statssekretær i UD, Vidar Helgesen fra Høyre har i Dagbladet skrevet at han frykter dette, og Erna Solberg deler den samme frykten. Tradisjoner kan imidlertid være både gode og dårlige, og det er ikke nødvendigvis klokt å tviholde på utenrikspolitiske tradisjoner når internasjonale rammevilkår er i endring. Det er heller ikke gitt hva som regnes som de lange tradisjoner, og hva partiene legger i dem.Den lengste utenrikspolitiske tradisjonen i Norge synes å være en fredstradisjon. «Norge er en fredsnasjon», har statsminister Kjell Magne Bondevik flere ganger slått fast, og en av de største utenrikspolitiske endringene i siste stortingsperiode var Høyres omfavnelse av den norske fredsaktivismen. En meningsmåling gjennomført av Hundreårsmarkeringen 2005 i fjor antydet at over 90 % av landets befolkning deler synet på Norge som en fredsnasjon. Men hva er egentlig denne fredstradisjonen? Svaret er at den er eldre enn den selvstendige norske utenrikspolitikken. Med Bjørnstjerne Bjørnson som fremste talsmann ble det på 1890-tallet etablert en forestilling om nordmenn som spesielt fredselskende, eller som Dagbladet formulerte det i 1896: «hele vort folk er naturlige og fødte Fredsvenner». Fredstenkningen var fram mot 1905 langt på vei den eneste utenrikspolitiske tenkingen i Norge, og ledet til et utenrikspolitisk tankesett som var liberalt, opplysningsfilosofisk og utviklingsoptimistisk. Den tidlige etableringen og dominansen er nødvendigvis med på å forklare hvorfor opplevelsen av en fredstradisjon har blitt så sterk. En historisk og biologisk fredstrang skulle i årene etter 1905 komme til uttrykk i statlig tilbakeholdenhet i utenrikspolitikken, dvs. nøytralitet, frihandel, internasjonal rett og folkelig fredsengasjement. Den norske staten skulle ikke ta del i stormaktsspillet, men det norske folk skulle aktivt være med på å endre dette spillet.

HVIS DET KAN finnes en løpende fredstradisjon i norsk utenrikspolitikk, ligger den klarest nettopp her, i en nærmest ubevisst visshet om at det norske folk eller den norske nasjon er ekstra fredsvennlig. Første verdenskrig gjorde det imidlertid klart at Norge ikke kunne stå utenfor forsøkene på å bygge et internasjonalt samfunn, og med medlemskapet i Folkeforbundet tok også den norske staten del i fredsarbeidet. En annen viktig utvidelse av fredsdiskursen kom med Fridtjof Nansens humanitære innsats i årene rundt 1920, som senere har blitt en referanseramme for norsk katastrofehjelp spesielt og norsk fredsaktivisme generelt. Med Arbeiderpartiets maktovertagelse i 1935 kom en ytterligere utvidelse. Halvdan Koht, som hadde vært aktiv i fredsarbeidet siden 1890-tallet, brakte med seg et sosialistisk perspektiv på forutsetninger for fred. For ham var det ikke nok med internasjonal rett, internasjonal rettferdighet måtte til, med aktiv omfordeling av goder. Den andre verdenskrig førte til klare endringer i norsk utenrikspolitikk, men fredspolitikken lå fast. Arbeiderpartiets to mest betydelige utenriksministere etter krigen; Halvard Lange og Knut Frydenlund, slo begge fast Norges fredstradisjon, håpet om rettens seier over makten og behovet for internasjonal solidaritet. I praksis kan arbeidet i FN, samt humanitær krisehjelp ses i forlengelsen av den liberale tenkningen med røtter tilbake til årene rundt 1900 og Nansens arbeid. Norge bidro også med betydelige summer til bistand fra Indiahjelpen ble igangsatt i 1952. Her er den sosialdemokratiske arven fra Koht tydelig. En videre utvidelse av fredsdiskursen, som skulle få uventede konsekvenser etter den kalde krigen, fant sted i og med det norske militære engasjementet i FNs fredsbevarende styrker.

I ÅRENE ETTER den kalde krigen har en rekke forskjellige utenrikspolitiske engasjement flytt sammen i det som gjerne omtales som engasjementspolitikk, eller fredspolitikk. Innen det som kalles «den norske modellen» trekkes arven etter Bjørnson og Nansen fram, samt Norges særlige komparative fortrinn i landets begrensede størrelse, dets ikke-imperialistiske fortid og det nære forhold mellom staten og de frivillige organisasjonene. Med KrF i regjeringskontorene i sju av de siste åtte årene har det kristne innslaget også blitt mer tydelig. Paradoksalt nok har også stadig mer militær aktivitet blitt utlagt som del av fredstradisjonen. Det norske forsvaret manglet etter den kalde krigen egne internasjonalistiske termer for militær innsats, og dermed ble slik innsats skrevet inn i fredsdiskursens termer. Telemark bataljon presenterer seg for eksempel på sine web-sider som del av den norske fredstradisjonen. Gitt at vi er Norge, og Norge ikke driver med krig, kan det norske soldater driver med i Kosovo, Afghanistan eller Irak, umulig være krig. Slik kan fredstradisjonen, paradoksalt nok, komme til å legitimere en mer krigersk norsk utenrikspolitikk.Fred kan bety så mangt. Det kan bety fravær av krig, og her har Norge en heldig fredstradisjon med svært lite krig de siste snaut tre hundre år. Den andre betydningen av Norge som fredsland ligger i at landet ikke har startet noen krig eller stått på aggressors side i noen krig mellom 1814 og 1999. En slik oppfatning er blitt utfordret med de siste årenes krigsdeltakelse. Den mest utbredte oppfatningen av en norsk fredstradisjon har imidlertid fra årene rundt 1900 vært at den norske fredstradisjonen er grunnet i folkets egenskaper, og at det skal føres en aktiv fredspolitikk. Hva som inngår i aktiv fredspolitikk har imidlertid undergått store forandringer, fra et aktivt folk i en nøytral stat, til dagens norske modell med sterk sammenblanding av stat og sivilt samfunn, engasjert over et svært vidt politikkfelt. Generelt for hele perioden gjelder at stadig flere politikkområder har blitt regnet som fredspolitikk, at fredstradisjonen legitimerer stadig mer og at den i stigende grad har blitt sin egen forklaring. Dermed blir tilslutning til fredstradisjonen mer og mer intetsigende.

HØYRE MENER at det er tid for å klargjøre regjeringsalternativenes holdninger til de lange tradisjoner i norsk utenrikspolitikk. Da bør ingen partier slippe unna med en enkel tilslutning til fredstradisjonen. Utfordringen må ligge i en avklaring av hva som legges i denne tradisjonen. Hva skal være blandingsforholdet mellom forpliktende internasjonalt samarbeid, økonomisk bistand, støtte til fredsprosesser og militær innsats utenfor landets grenser? Særlig presserende er det å få klarhet i hvorvidt og hvordan partiene ser for seg at militærmakten skal inngå som del av Norges fredspolitikk.