Hvilket EU vil vi ha?

LISBOA-TRAKTATEN: Leder i Nei til EU, Heming Olaussen, deler igjen sine betraktninger om EU i Dagbladet 17. juni. Det er et paradoks at en som mener så mye om hva EU burde gjøre, samtidig så klart sier nei til medbestemmelse og medansvar for utviklingen i Europa. Det må da være bedre å stå innenfor med tale- og stemmerett enn å stå utenfor med rett til å klage for døve ører?

Olaussens vanlige kritikk mot EU er sentrert rundt to elementer som paradoksalt nok er motstridende hensyn. På den ene siden ønsker han et mer demokratisk EU. På den annen side ønsker han seg et mer sosialt EU. Det er imidlertid vanskelig å oppnå begge to på samme tid.

Vil vi ha et sosialt EU der Brussel må stå til ansvar sosialpolitisk, eller vil vi ha et demokratisk Europa der lokale og nasjonale myndigheter står til ansvar for borgernes velferdstilbud? Det er den reelle problemstillingen, fordi et EU som flytter sitt primære fokus fra det indre markedet til det sosialpolitiske området, vil oppleve at borgerne fremmedgjøres i beslutningsprosessene knyttet til viktige velferdstjenester i hverdagen.

Mange kritikere mener at EU mangler legitimitet som en følge av EUs politiske retning. Den vanlige kritikken er at EU har institusjonalisert en markedsorientert politikk. På den annen side vil jeg hevde at en av hovedgrunnene til at EU ikke lider av et demokratisk underskudd er nettopp at EU er et styringssystem basert på regulering – ikke fordeling. Hvis fordelings- og velferdsspørsmål flyttes til EU-nivå vil det skape et demokratisk underskudd på nasjonalt plan, fordi velgere ikke lenger kan stille nasjonale og lokale politikere til ansvar for spørsmål som betyr mye for dem. Gode eksempler er helse, skole og eldreomsorg. Så lenge Europas borgere ikke har en felles europeisk identitet og en tilhørighet til EU som noe mer enn et politisk og økonomisk prosjekt, så vil det virke mot sin hensikt å forsøke å øke EUs legitimitet ved å flytte viktige velferdsoppgaver inn i EU.

I tillegg vil det være svært vanskelig å finne måter å harmonisere velferdstilbudene i EU på. I Storbritannia er det overhodet ikke et folkekrav å innføre en altomfattende velferdsstat etter skandinavisk modell, eller en korporativ velferdsstat etter tysk modell. Tvert om. Forskjellene mellom de enkelte EU-lands velferdstilbud, og ikke minst velferdens innretning, er stor. Fremmedgjøring vil derfor være resultatet hvis EU overtok ansvaret for å utvikle et harmonisert velferdstilbud, på bekostning av medlemslandenes nasjonale parlamenter og lokale myndigheter.

Debatten om EUs demokratiske status er langt på vei et spørsmål om hvilket EU man vil ha. Hvis man ønsker et Europa der nærhetsprinsippet er satt på sidelinjen til fordel for en maktsentralisering i Brussel, vil det være naturlig å skyve EUs ’demokratiske underskudd’ foran seg for å oppnå nettopp det. Maktsentralisering utgjør en stor del av Olaussens politiske SV-bagasje, så ingen behøver å være overrasket over at han inntar det standpunktet. Det betyr imidlertid ikke at EU vil bli mer demokratisk av den grunn.