Hvilket FN er best for barna?

FN: Fredag 2. juni møtes statsminister Stoltenberg og resten av Generalsekretærens høynivåpanel i Oslo for å fortsette arbeidet med å reformere FNs utviklingsarbeid. Dette er en viktig diskusjon. Vi trenger et sterkt FN og sterke talspersoner for svake grupper. Enkelte av forslagene gjør oss bekymret. Bør FNs organisasjoner slås sammen? Vi må se kritisk på et system der flere FN-organisasjoner overlapper hverandre, og sterkere koordinering og effektivisering er helt avgjørende. Når UNICEF ønsker å være en klart definert enhet med et klart definert mandat, handler det om vår målgruppe, altså barna. Barn er en utsatt og oversett gruppe som trenger dedikerte talspersoner. Det forundrer oss at programdirektør Bjørn Rognevær i Plan Norge tar til orde for at barnas egen FN-organisasjon kan innlemmes i ett felles FN-organ som håndterer alt FNs utviklingsarbeid (Dagsavisen 24. mai). En barneorganisasjon som Plan burde vite at barns behov ikke blir prioritert hvis de ikke gis helt spesiell oppmerksomhet. UNICEF er barnas stemme i FN, derfor ønsker vi å bestå som egen organisasjon.

ET ANNET FORSLAG er at FN ikke bør drive egne utviklingsprogrammer, men bare ha en rådgivende funksjon overfor myndighetene i mottakerlandene. Vi skal altså bli en skrivebordsorganisasjon uten egne erfaringer fra felten. Det er vanskelig å se hvordan det skal styrke FN. UNICEFs styrke slik arbeidet fungerer i dag, er nettopp kombinasjonen av disse to rollene. Det er erfaringene fra felt som gjør oss til gode konsulenter som også bistår i utarbeidelsen av overordnede strategier og langsiktige planer. Reformforslagene innebærer riktignok at FN fortsatt skal drive nødhjelpsarbeid, men hvordan skal det bli effektivt? Når UNICEF i dag går inn i katastrofesituasjoner, er vi helt avhengige av den lokalkunnskapen vårt programarbeid har gitt oss.

DERSOM FNS KONKRETE programarbeid skal bestå, bør alle programmene på landnivå slås sammen, sies det. Vi er imidlertid bekymret for at FN skal bli en enda mer utydelig og utilgjengelig organisasjon for folk flest. Giverne, både offentlige og private, bør ha mulighet til å følge sine penger og vite hva de blir brukt til. Det er vanskeligere å oppnå hvis vi skal operere med ett stort FN-program i hvert land. Dette handler om FN-organisasjonenes mulighet til å være etterrettelige og kommunisere med grasrota.