Hvilket samfunn vil vi ha?

FINANSELITEN 2: I Dagbladet og andre aviser har kritikken rast rundt opsjonsaken i Hydro. Politikere, journalister og andre har vært på banen. Kritikken har fokusert på de urimelig høy opsjonene, og noen av konsekvensene av disse for vårt samfunn. Men noen har også forsvart opsjonene. De har ment blant annet at kritikken mot de høye opsjonsbeløpene bunner i en slags norsk misunnelse, og at bedriftsledere må få slike gode vilkår for at vi skal kunne beholde de beste av dem. Ja, i utlandet får bedriftsledere langt bedre vilkår. Uroen, blir det sagt, kan komme til å koste langt mer enn en reduksjon av opsjonsutbetalingene. Det vises til kursfall på børsen.

Politikerne har vinglet mellom kritikken og forsvaret mot den. Uenigheten handler imidlertid om noe langt viktigere og mer dyptgående enn dette. Som Nils Christie har vært inne på: Den handler om samfunnsform. Vil vi ha en samfunnsform som i stadig større grad styres av markedet på alle fronter, og som i stadig større grad øker forskjellene mellom fattig og rik? Opsjonsavtalene symboliserer en slik samfunnsutvikling. Eller vil vi ha en samfunnsform som holder fast ved verdien av å skjerme mot markedskreftene og skape størst mulig likhet mellom folk?

Dette er en gammel konflikt. Men ved opsjonsstriden reises den med langt større synlighet enn på mange år. Derfor er konflikten nyttig. Den er nyttig i hvert fall for de av oss som vil at vi skal skjermes mot markedskreftene og ha størst mulig likhet. Den inviterer oss, i usedvanlig klartekst, til å samle krefter mot den samfunnsutvikling som er på gang, og å tøyle og reversere prosessen og på de områder der det enda er mulig. Selv om det skulle koste noen kroner på børsen i det ellers så søkkrike Norge.

Det vi kan kalle kumulasjonsprosessen, der de rike stadig får mer og de fattige mindre, er på gang i det søkkrike Norge. Opsjonssaken gjør dette tydelig for oss, og tvinger oss til å spørre: Er det et slikt samfunn vi vil ha?