Hvilket sykefravær?

Kunne vi unngått bråket om sykefraværet dersom partene i arbeidslivet - og regjeringen - hadde vært mer opptatt av hva de egentlig slåss om?

SYKELØNNSORDNINGEN: Det skal visstnok være «det skyhøye sykefraværet», men altfor sjelden stilles det spørsmål om hva slags sykefravær vi snakker om. Det korte egenmeldte fraværet blant ansatte i jobb er for eksempel et ganske annet sosialt fenomen enn det lange fraværet blant dem som er på vei ut av arbeidslivet og trekker sine 52 uker på sykelønn før de går over enten på rehabiliteringspenger eller uførepensjon. Mellom disse ytterpunktene finnes de mellomlange legemeldte sykefraværene, hvorav noe utgjøres av arbeidsgiverperioden inntil 16 dager. Endelig har vi sykefravær under såkalt aktiv sykmelding, som vi heller burde se på som offentlig subsidiert lønn. Hvis vi slår alt dette sammen i en diger sekk og kaller det «sykefravær», og deretter slåss om hvorvidt det er «for høyt», blir bildet ytterst forvirrende.

BJARNE HÅKON HANSSEN har riktig nok bekreftet noe alle burde merket seg: Det egenmeldte fraværet på inntil tre dager har ikke endret seg vesentlig, faktisk ikke mye siden sykelønnsordningen ble innført i 1978. Dertil utgjør dette fraværet en ganske forsvinnende liten del av helheten, rundt 1 % av det samlede sykefraværet. Det er altså ikke grunnlag for å hevde at det norske folk «skofter» mer enn før. Heller ikke har vi andre undersøkelser som tyder på at norske arbeidstakere har spesielt dårlig arbeidsmoral. Alle kjenner vi riktig nok noen - eller vi har hørt om noen - som tar seg en lettvint mandag. Selvsagt er dette en plage for arbeidsgivere, som det alltid har vært. Men det er lite som tyder på at det er her årsaken ligger til det fraværet vi nå slåss om. Det er de lange fraværene som er problemet, sier Hanssen, og så langt kan vi være enige. Men også dette er for upresist. I det minste som grunnlag for å iverksette tiltak av den typen regjeringen nå har lansert. Faktisk kan det være slik at Hanssen med sin pisking av arbeidsgiverne kan komme i skade for å rette baker for smed. For inne i den store sekken av legemeldt sykefravær kan det skjule seg helt ulike sosiale fenomener, hvorav noe går opp og noe går ned. For eksempel har en fersk rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt vist at det har vært bevegelse i riktig retning i de såkalte IA-bedriftene, de som har avtale om inkluderende arbeidsliv. Dessuten bør vi ikke overse det NHO sier om at mange arbeidsgivere virkelig har lagt seg i selen for å bedre arbeidsmiljøet for de ansatte.

ELLERS ER DET som kjent mange andre og mindre dekorative måter å få ned sykefraværet på. Som for eksempel å kvitte seg med de sykeste. Hvis man dertil holder seg unna gravide og eldre, kan fraværsstatistikken i bedriften bli riktig bra. Men regnestykket for samfunnet kan bli elendig. Derfor er ikke et lavt sykefravær i seg selv et godt mål på et sunt arbeidsliv. Og da er vi ved det jeg for min del tror er kjernen av problemet. En økende del av de lange sykefraværene utgjøres av ansatte som ikke lenger har noen arbeidsgiver, eller i beste fall bare en proforma en, som de er i ferd med å forlate. Ikke nødvendigvis frivillig, og ikke alltid fordi de er blitt så mye sykere enn de var. Men de kan være truffet av noe som vippet dem av pinnen: En omstrukturering, en downsizing, en outsourcing, at et annet firma fikk anbudet - kort sagt, en hendelse av utrygghet som satte dem i klemme eller medførte oppsigelse. Kanskje fikk de heller ikke beholde jobben da driften ble overtatt av andre.

SLIKE HENDELSER er blitt vanligere i norsk arbeidsliv, først i privat sektor med tallrike nedleggelser og utflagginger. Men de siste åra i stigende grad i offentlig sektor. Eller det som en gang var offentlig sektor, men som nå er blitt hel- eller halvprivat, såkalte statsforetak. I den lovpriste konkurransens navn skal også de slåss om kontraktene. Dermed har man med politiske vedtak banet veien for ledere som i stigende grad forholder seg til «bunnlinjen». Denne politikken har ikke oppfordret til inkludering, for å si det mildt. Hvis vi på denne måten ser på ulike typer av sykefravær, må vi også tenke på det vi kan kalle forsinkelseseffekten. De lange sykefraværene kommer ikke alltid straks etter slike hendelser. Folk prøver gjerne først å skaffe seg nye jobber. Men i denne prosessen drifter mange mot legekontorene, særlig hvis de opplever at sviktende helse står i veien for nye og iblant mer krevende jobber. Da kan en øyeblikkets sykmelding lett bli til en lang en, og der ingen arbeidsgiver finnes, eller det heller ingen å piske. De lange sykefraværene kan derfor komme til syne i statistikken både ett og to år etter de hendelser som utløste dem. Og de veier tungt i antall sykedager.

DERFOR ER DET ikke urimelig å hevde at Bjarne Håkon Hanssen nå har fått inn over seg et sykefravær som for en del kan skyldes den politikken hans forgjengere førte. I fjor på denne tiden skrev jeg kronikker om at noen av den forrige regjeringens statsråder tedde seg som nasjonens mest hemningsløse trygdemisbrukere. Den såkalte moderniseringen av offentlig sektor, sultefôringen av kommunene og frislippet av konkurransen i samferdselssektoren satte titusenvis av arbeidstakere i bevegelse, mange i fritt fall. Man må være BI-økonom for ikke å skjønne at slike prosesser driver folk mot legekontorene og lange sykmeldinger. «Private Profits - Public Costs», heter slike grep i internasjonal litteratur. Det nye var at også offentlige etater ble oppfordret til å velte kostnader over på velferdsordningene. Den nye regjeringen har greid å bremse noe på denne utviklingen, for eksempel ved å forhindre at nye 1000 ansatte i Jernbaneverket ble satt på porten. Bedring av kommuneøkonomien kan også vise seg gunstig for fraværet i omsorgsyrkene. Men ellers har ikke regjeringen demonstrert overbevisende interesse for de mekanismene som skaper et ekskluderende arbeidsliv. Hanssen har i stedet lagt hele sin politiske tyngde i å omforme velferdsetatene, i troen på at «en dør» og bedre samarbeid skal redde flere fra lange sykmeldinger og tidlige uførepensjoner. Nå blir han angrepet for å destabilisere hele sykelønnsordningen. Han burde ikke bli forbauset over at folk flest synes det er en dårlig idé.

MED LITT MER is i magen, og et skarpere blikk for hvilket problem vi bør prøve å løse, kunne oppskriften blitt en helt annen. Aller først bør Hanssen stille seg et mer presist spørsmål: Hvilket sykefravær? Det spørsmålet burde også journalister stille når de hvert kvartal lager sine overskrifter om hvorvidt sykefraværet går opp eller ned.