Hvilket vindu, Stoltenberg?

OLJE: Tanken bak fusjonen mellom Hydro og Statoil bærer preg av norsk stormannsgalskap.

«OLJEEVENTYRET FORTSETTER i utlandet. Statoil.» Det må ha vært en av de mest kostbare annonsekampanjer noen sinne i Norge. Vi så dem overalt. Ikke over en side men to hele, ofte fargesprakende sider. Norsk Hydro har kjørt en tilsvarende kampanje på TV, med neste tilsvarende innhold. Ville noen ha oss til å kjøpe mer bensin? Neppe. Svaret fikk vi presentert på mandag. Statoil og Hydro har begge drevet en politisk kampanje rettet mot sine egen eiere, hvor målet har vært å sikre seg ytterligere albuerom i et desperat forsøk på å konvertere norsk oljeformue til en solid norsk posisjon i det store spillet om verdens resterende oljereserver.

«VI MÅ BENYTTE det vinduet som nå eksisterer for en storstilt internasjonalisering av norsk oljevirksomhet», hevdet Stoltenberg på pressekonferansen. Det er vanskelig å se for seg hvordan virkeligheten på tilsvarende vis kan snus på hodet. Hvilket vindu? Statoil og Norsk Hydro har hatt internasjonalisering som øverste prioritet helt siden 1990, året da selskaper verden over for alvor lærte seg ordet globalisering og Statoil inngikk en allianse med British Petroleum. Tidlig på 1990-tallet eksisterte det, om ikke et vindu, så i hvert fall en luke for nykommere på den globale oljearenaen. De store oljeselskapene slet med lav lønnsomhet. Murens fall, lave oljepriser, gjeldsproblemer i mange mellomstore oljeproduserende land, press fra IMF og Verdensbanken, allmenne nyliberalistiske idestrømninger - en rekke forhold bidro til å legge forholdene til rette for den som var godt posisjonert til å ekspandere på den internasjonale oljearenaen. Store deler av den internasjonale produksjonen Statoil kan vise til i dag ble ervervet i denne perioden. Siden har det gått trått. Det meste Statoil har skaffet seg i ettertid har de skaffet ved å kjøpe seg inn allerede påviste olje- og gassfelt, som i Algerie, et av verdens mest voldelige land. Dette dreier seg om oppkjøp til markedspris, altså ikke verdiskapning slik man bør forvente av et vellykket oljeselskap. For Hydro har det gått enda treigere.

FORKLARINGEN på kladdeføret er enkel. Det finnes ikke lenger noe vindu eller åpning. På 1990-tallet hadde man en liten periode der liberalismen og globaliserings-optimismen gikk så langt at mange sluttet at selv forsyning av petroleum kunne overlates til markedskreftene alene. Selskap som Esso, BP og Total, fremdeles blant verdens største, ble sendt ut i verden med et politisk mandat og militær støtte. De skulle skaffe strategiske forsyninger til sine respektive nasjoner. Med en verdensøkonomi som skriker etter energi er det politiske mandatet tydeligere enn noen sinne. Forskjellen er at selskaper fra de gamle kolonimaktene har fått konkurranse fra oljeselskaper i land som Kina, Russland og Brasil. Dermed blir det trangt.Samtidig har stadig flere produsentland, som Venezuela og Bolivia strammet til betingelsene overfor utenlandske selskap. Når russerne foreløpig har bestemte seg for å eie Stokmann-feltet selv, er ikke det en krampetrekning fra Sovjettiden, men et uttrykk for en ny ressursnasjonalisme - tilsvarende den som gjorde seg gjeldende da Statoil ble opprettet tidlig på 1970-tallet. Derfor er det bemerkelsesverdig opportunistisk når Stoltenberg bruker Statoil og Hydros mislykkede satsing for å sikre seg andeler som argument for en forsterket internasjonalisering.

DET KAN AV OG TIL være riktig å ta sjanser. Men da bør man ha en kalkulert sannsynlighet for å lykkes. Til nå har jeg ikke hørt noen overbevisende argumentasjon for hvilke fortrinn Statoil eller et Statoil/Hydro skal ha for å lykkes internasjonalt, på lang sikt. Hydros internasjonale andel er mindre en Statoils, dermed vil summen av de to, relativt sett, bli et mindre internasjonalt selskap enn Statoil alene. En løsning vil naturligvis kunne være å selge seg ut på norsk sokkel, i bytte mot andeler i utlandet. Mye tyder på at Reiten, Lund og Stoltenberg ønsker nettopp det, for å skaffe seg strategisk tyngde. Det vil ikke bare være problematisk rent politisk, men også forretningsmessig. Det norske selskapet vil da trekke seg ut av aktiviteter på det område der det virkelig er best i verden. Stokmann-nederlaget er åpenbart traumatisk, ikke bare for Statoil og Hydro, men hele nordområde-satsingen til regjeringen. Men hvorfor trekker man ikke den virkelige lærdommen av dette? Russerne har signalisert at de ønsker å kjøpe teknologi i forbindelse med utbyggingen av Stockmann. De ønsker bare ikke at andre land skal eie og drive det som oppfattes som strategiske nasjonale ressurser. For et Norge hvor en vesentlig del av oljeformuen ble sikret fordi Finn Lied, Jens C. Hauge og Arve Johnsen sørget for en tilsvarende kontroll over oljeaktivitetene, bør det være en forståelig posisjon.

SAMTIDIG ER DET vanskelig å være uenig når Jens Stoltenberg argumenterer for at Norge må legge forholdene til rette for at norsk oljekompetanse skal kunne utnyttes selv etter at aktivitetene på norsk sokkel faller. Tidlig på 1990-tallet argumenterte han for at Statoil og Hydro måtte ut for å trekke med seg norsk leverandørindustri. Men norsk leverandørindustri har klart seg utmerket internasjonalt, uten vesentlig drahjelp fra Statoil og Hydro - og med langt mindre høytprofilert politisk «support». Aker, PGS, Veritas, Smedvig og alle de andre har selvfølgelig vært med i de mange delegasjonsreisene sammen med ministere, stortingskomiteer og embetsmenn. Det overordnede målet har imidlertid nesten alltid vært å sikre Statoil og Hydro konsesjoner. Like fullt, mange norske leverandørselskaper har en internasjonal andel som er langt større enn Statoil og Hydros. Dette dreier seg om en form for internasjonalisering som har langt lavere økonomisk risiko, gir langt flere norske arbeidsplasser og er langt mindre etisk problematisk enn norsk deltagelse i det politiske spillet om å skaffe seg eierkontroll over andre lands oljereserver.

OGSÅ STATOIL OG HYDRO har teknologi å selge i andre land. I land som Bolivia og Venezuela, med sterke politiske mål både om å sikre seg virkelig nasjonal kontroll over oljereservene og et reelt ønske om å fordele godene på hele befolkningen, vil teknologi i form av den et norsk oljeselskap kunne levere utgjøre en avgjørende forskjell. Hvis Statoil skulle gå inn en posisjon som ren teknologileverandør når selskapet operer i sør, ville det kreve en helt annen innretning enn den aggressive internasjonaliserings-strategien som ligger innebygd i den store fusjonsplanen med Hydro. Nei, med en slik strategi vil det ikke være mulig for selskapet å opprettholde en reserve-erstatningsrate over 1, målet aksjemeglerne bruker for å verdsette et oljeselskap. Det finnes ikke nok olje- og gass på norsk sokkel til det. Og ja, i et hundreårsperspektiv vil det være slutt. Men det vil det også være for andre internasjonale oljeselskaper som ikke klarer å konvertere seg til leverandører av bærekraftig, ren, energi. Det går så det suser i norsk oljevirksomhet nå. Jo, det er riktig at det finnes «et vindu» - i form av at historisk store overskudd åpner for strategiske grep. Det vi trenger nå er en langsiktig satsing der de norske oljeselskapene tar et ansvar for den dagen da vi får et kraftig fall på norsk sokkel. Satsingen på forurensningsfrie gasskraftverk er et lite skritt i riktig retning. Det trengs langt flere slike satsinger, ikke mer norsk stormanngalskap, tilsvarende det som ser ut til å ligge til grunn for en fusjon mellom Statoil og Hydros oljedel.