Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvis bare alle var som oss...

Sitter vi dermed igjen med språket som hovedårsak til problemene, eller har det skjedd noe med de vietnamesiskeverdiene på veien fra Vietnam til Norge?

I forbindelse med skyteepisoden på Baronen og Baronessen har det vært mange medieoppslag. Jeg har spesielt merket meg Anders W. Hagens artikkel «En lukket verden» 12.06.01 i Dagbladet, der myndigheter og forskere uttaler at de står maktesløse overfor de lukkede og voldelige vietnamesiske miljøene. Hva har skjedd med et folk som karakteriseres med utrolig pågangsmot og tilpasningsevne, og har harmoni og respekt som kjerneverdier? Har det skjedd noe i møte med Norge?

Nghia er en konfutsiansk dyd som uttrykker et tilnærmet perfekt mellommenneskelig forhold. Spør man en vietnameser om betydningen, vil svaret bli noe slikt som: «Kjærlighet, men mye mer.» En venn av meg forklarte: «Mange mennesker tenker aldri på nghia i det daglige, men nghia er dypt forankret i alle vietnameseres liv.» I den vietnamesiske tradisjonen er dyder som respekt og harmoni svært viktige verdier, og man er nøye med å 'gi ansikt', det vil si at man sørger for at dem man er sammen med, føler seg vel. Fellesskapets beste er viktigere enn personlige ønsker. Slik har jeg opplevd Vietnam og vietnamesere.

Jeg besøkte Vietnam første gang i 1992. Siden er det blitt mange turer og et hovedfagsstudium. Jeg har aldri vært redd når jeg har vært i Vietnam. Ikke i de store byene som Saigon eller Hanoi. Ikke på ciclo hjem om kvelden. Ikke på nattbussen på vei til en annen by. Ikke på joggetur grytidlig om morgenen. Heller ikke da jeg havnet i sovekupé sammen med tre ukjente vietnamesiske menn på natt-toget fra Nha Trang til Saigon. Denne følelsen av trygghet og imøtekommenhet tror jeg henger sammen med nghia.

Så leser jeg avisene og kan ikke la være å undres. Hvorfor opplever norske myndigheter og forskere de vietnamesiske gjengmiljøene som mer skremmende og vanskeligere å forholde seg til enn andre gjengmiljøer? Hvorfor framstilles de vietnamesiske miljøene som 'lukket'? Har dyder som respekt, harmoni og samhold forsvunnet i møte med det norske samfunnet? I Hagens artikkel blir tilpasningsevne, syn på utdanning og språkvansker nevnt som mulige uoverstigelige barrierer for innpass og åpenhet. Jeg er usikker på gyldigheten av dette.

Vietnamesere har aldri hatt problemer med å tilpasse seg. De har aldri gjort annet. De har vært nesten 2000 år under sterk kinesisk innflytelse. I tillegg var de omtrent 100 år under hælen på Frankrike og deretter USA, og hadde på toppen av det hele en revolusjon innimellom.

På bakgrunn av dette har vietnameserne på bemerkelsesverdig vis allikevel greid å beholde sin identitet, sitt språk, sin historie, sine myter og sine særegenheter. Hvordan har de greid det? Jo, nettopp på grunn av sin ekstreme evne til tilpasning. For å overleve som folk tilpasset de seg kineserne, tok til seg kinesiske skikker, religion, filosofi og «vietnamiserte» dem. Det vil si at de satte sitt eget preg på alle de nye impulsene og påvirkningene. Det samme skjedde da franskmennene kom. Nye matretter, kunstarter og skriftspråk ble tatt i bruk og ble blandet med vietnamesiske tradisjoner. I dag ser vi at vietnameserne tilpasser seg en ny teknologisk tid. Samtidig foregår en oppblomstring av for eksempel religiøse tradisjoner som har ligget brakk i mange tiår, og Konfucius er pusset støv av. De moderniserer og gir gamle tradisjoner «ny drakt». Tilpasning ser dermed ikke ut til å være et vietnamesisk problem.

Utdanning og kunnskap er regnet som noe av det viktigste i det vietnamesiske samfunnet. Da Ho Chi Minh overtok makten i 1945, var 95% av befolkningen analfabeter. I dag er tallet på analfabeter 15%. I Vietnam omtales lidenskapen for læring som en basis og en styrke i landets utdanningssystem. I California har man sågar forandret opptaksreglene ved flere universiteter for å hindre at vietnamesere skal bli en for stor del av studentmassen.

Språket er utvilsomt et problem, og få språk i verden står lenger fra hverandre enn nettopp vietnamesisk og norsk. Jeg gikk selv på vietnamesisk språkkurs i ett år og kan pinlig lite. Allikevel fikk jeg mye ut av kurset. For det første skjønte jeg hvor store problemer en vietnameser må ha for å lære norsk! For det andre fikk jeg et innblikk i en høflighetskultur som for meg var fremmed. For det tredje fungerer det lille jeg kan som døråpner og en nyttig faktor for å skape tillit.

De vietnamesiske kjerneverdiene harmoni, respekt og samhold samt stor tilpasningsevne og iver etter utdanning, skulle neppe danne grobunn for store konflikter i forhold til det norske samfunnet og norske idealer. Sitter vi dermed igjen med språket som hovedårsak til problemene, eller har det skjedd noe med de vietnamesiske verdiene på veien fra Vietnam til Norge? Vietnameserne har flyttet fra et kollektivistisk samfunn med familien i sentrum til et samfunn som i større grad er sentrert om individet. De har med seg en «harmonimodell» i bagasjen, og oppdager at i det nye hjemlandet er individuell markering viktig for å komme opp og fram. I tillegg opplever de kanskje at begrepene respekt og harmoni har en annen betydning. For vietnamesere er disse assosiert med ydmykhet og respekt for autoriteter, mens nordmenn i større grad verdsetter opposisjon, klare meninger og kritisk sans. Skaper dette en frustrasjon hos vietnamesere i Norge, som gjør at de blir usikre og dermed lukker seg inn i sin nære sosiale krets? Er det kanskje slik at positive grunnverdier som samhold, respekt og harmoni på denne måten gir seg negative utslag? Kan dette være medvirkende til at de kriminelle miljøene oppleves som særlig truende og utilnærmelige? Kanskje er språkproblemene mer av kulturell enn av ren språklig karakter?

Det finnes selvsagt ikke noe fasitsvar på dette. Jeg vil allikevel våge meg på noen refleksjoner i form av forsiktige spark til både norsk og vietnamesisk side. I Hagens artikkel sukker politimannen: «De har problemer med å innordne seg... de forstår ikke norsk lynne... de har problemer med å lære norsk... de har en annen innstilling til lover og regler.» Politimannen sier det veldig mange nordmenn tenker: «Slik er de! Slik er ikke vi! Hvis de bare var som oss...» Hverdagslige og harmløse sukk, vil nok enkelte hevde. Men kanskje er det her hovedproblemet ligger. Ingen vil vel påstå at slike sukk er med på å få mennesker til å føle seg verdsatt, skape toleranse mellom nordmenn og innvandrere, eller som vietnameseren vil si, «gi ansikt»?

Det andre sparket er til det vietnamesiske miljøet. Jeg tror at harmonimodellen lett blir en skyve-under-teppet-modell, der problemer er ikke-eksisterende. Jeg tror også at den sosiale kontrollen er så nådeløs at vietnamesere som ikke følger det vanlige mønsteret, blir skjøvet ut av det sosiale fellesskapet. De danner dermed lukkede vietnamesiske subkulturer som all lojalitet og respekt overføres til. Kanskje burde de vietnamesiske miljøene i Norge gå i seg selv for å se at av og til må man stikke hull på en verkebyll, ikke pakke problemene inn og late som om de ikke finnes.

Essensen i dette må bli at selv om de vietnamesiske miljøene kan oppleves lukket fra norsk side, virker kanskje de norske miljøene minst like utilgjengelige fra vietnamesisk side. Det spørs rett og slett bare hvor man står og ser.

«Hvis bare alle var som oss...» er ingen løsning på flerkulturelle konflikter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling