Hvis billettprisene heves fordi publikum er ressurssterke, blir det bare de som kjøper dem

Operaen må ønske alle velkommen, selv om mange takker nei til invitasjonen.

Kommentar

Den som kaster blikket rundt seg i den lyse foajeen i Bjørvika-operaen, ser en flokk som ikke slår noen i bakken med sin mangslungenhet. Ballettpublkummet er markant slankere enn operapublikummet, ellers er de stort sett hvite, stort sett velkledde, stort sett over 35. Dette synet har fått Civita-økonom Steinar Juel til å argumentere for at billettene til Den norske opera burde vært tredoblet. Målgruppen kan betale for seg, og skattebetalerne bør ikke bære en så stor del av utgiftene for en kunstform de færreste av dem interesserer seg for.

For å få unnagjort «den andre har litt rett»-øvelsen først som sist: Det er et segment av operapublikummet som har råd og vilje til å betale mer enn kr 725,- per billett — den høyeste priskategorien. En institusjon som strever med pensjonsutgiftene kunne godt holdt av kremplassene på sjette rad til dette pengesterke segmentet. Som Juel påpeker, er Operaens belegg såpass godt at disse setene neppe ville blitt stående tomme.

Operaen vil fremdeles være åpen for alle selv om pristrappen blir litt brattere. En generell prisheving, derimomt, vil være ekskluderende og på et vis fatalistisk. Hvis du hever billettprisene, med henvisning til at de som er interessert, uansett er ressurssterke, blir det først og fremst de ressurssterke som kjøper billetter. Det blir en selvoppfyllende profeti.

Juel peker på at de lave prisene ikke synes å ha gjort at nye publikumsgrupper søker seg til Operaen. Men årsakssammenhengene er mer kompliserte enn som så. Opera og ballett er særegne kunstformer; kostbare å oppføre, og med språk og konvensjoner som springer ut av lange tradisjoner. Den som har et internalisert og naturlig forhold til dem, har ofte tatt til seg opera og dans fra de var ganske unge. Juel skriver at «lave priser og et flott nytt hus» ikke har gjort at store skarer flokker til Operaen. Nei, fordi det er noe annet som holder dem unna: En følelse av fremmedhet, av ikke å ha begreper eller referanser for opplevelsen som venter i det hvite slottet i Bjørvika. Som ballettanmelder opplever jeg ofte at selv tungt kulturinteresserte venner nøler med å si ja til å bli med for å se Nasjonalballetten. Når jeg spør, beskriver de en følelse av å skulle opp til eksamen, en frykt for å føle seg dumme. Da har prisen på billetten mindre å si.

Mange slike motforestillinger forsvinner i møte med medrivende forestillinger. Men ikke alles. Opera og ballett er ikke for alle, og trenger ikke å være det. Men det er en fantastisk side ved norsk kulturliv at de som har kolossal glede av disse kunstformene, hvorav mange har mer kulturell kapital enn økonomisk, kan oppleve dem i Oslo uten å svi av chipen på bankkortet. De forholdsvis lave prisene i operaen gjør det mulig å gå sammen som familie, det gjør det mulig å ta med vagt interesserte venner, og det gjør det mulig for de samme vennene å vende tilbake. Noe av dealen ved Norge er jo nettopp at de som dyrker et kulturelt uttrykk som ikke slår an hos majoriteten, kan oppleve dette, uten at de trenger å være rike for å få det til. Det er viktig at den muligheten finnes, selv om mange ikke ønsker å benytte seg av den.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook