MASSIV MEDIEDEKNING: Rettssaken mot Rune Øygard har fått en mediedekning ingen tidligere overgrepssak har fått. Men det er ikke dermed sagt at den store dekningen ikke har vært nyttig og viktig. Her møter forsvarer Mette Yvonne Larsen pressen på Lillehammer. ?Foto: Øistein Norum Monsen
MASSIV MEDIEDEKNING: Rettssaken mot Rune Øygard har fått en mediedekning ingen tidligere overgrepssak har fått. Men det er ikke dermed sagt at den store dekningen ikke har vært nyttig og viktig. Her møter forsvarer Mette Yvonne Larsen pressen på Lillehammer. ?Foto: Øistein Norum MonsenVis mer

Hvis dekningen av Øygard-saken er kikking, kan kikking være verdifullt.

Mediedekningen er viktig.

Forrige uke hadde min dyktige kollega Sven Egil Omdal en artikkel om medienes dekning av rettssaken i Vågå. Hans så på dekningen som et moderne frikshow. Hans argument var at den brede dekningen var begrunnet i en kikkermentalitet: Folk var nysgjerrige og mediene tilfredsstilte kikkerbehovet etter beste evne.

Moralen var ikke så vanskelig å forstå: Vi som er i mediene burde skamme oss. De av oss, som undertegnede, som i tillegg også har lest har lest alt det vi har kommet over om saken burde virkelig skamme oss.

Men jeg føler meg ikke så skamfull. Kanskje er jeg mer naiv enn Omdal, men jeg mener faktisk at jeg har lært noe av Vågå-saken. Og uten å ta stilling til skyldspørsmålet mener jeg at dekningen av saken har gjort stor nytte for samfunnet.

Det betyr ikke at mediedekningen ikke har vært en voldsom belastning for fornærmede. tiltalte og deres nærmeste. Og selvsagt har dekningen vært vond for bygda. Ofte er offentlighet smertefull for dem som står nærmest, men til nytte for det samfunnet ellers. Åpenhet har en pris, og noen må betale den. Offentlighetens interesse må derfor alltid veies opp mot hensynet til dem som blir omtalt. Men konklusjonen kan ikke bli av mediene av den grunn skal tie.

Dom er ennå ikke falt i saken, men det er likevel mulig å snakke generelt om nytten av at overgrepssaken blir bredt omtalt. Vi vet at i Norge i dag finnes det jenter og gutter som blir misbrukt av eldre. Det skjer i hemmelighet. De unge lever med dette i et lukket univers der bare de og overgriperen vet hva som skjer. Når en Vågå-saken blir synlig i mediene, er det grunn til å håpe at ofrene i disse ukjente sakene er opptatt av og leser om den. Kanskje får de slik hjelp til å se sin sak utenfra. Saken kan gi dem mot og innsikt til å fortelle noen om hva som skjer. Diskusjonen om bevisføring kan gi innsikt i viktigheten av å ta vare på eventuelle fysiske bevis. Det er nyttig kunnskap.

I Norge i dag finnes det et stort antall menn som er fristet til å begå overgrep mot mindreårige jenter. Tviler man på det, er det bare å logge seg inn på chattefora med et alias som jente (15) eller jente (13). Effekten er omtrent som om du kaster ut et fiskesnøre med agn i et oppdrettsanlegg.

Det finnes mange menn som bør være svært forsiktig med alkohol på fest med jenter under seksuell lavalder, og som heller ikke bør la seg beruse av eget selvbilde. Det finnes også noen lærere, organisasjonsmennesker, og for den saks skyld journalister, som ser forbudte muligheter der andre ser kontaktsøkende ungdom.

Jeg er ikke i tvil om at mange av disse også følger saken i Vågå. Det er grunn til å tro at dekningen får noen av dem til å få kalde føtter, til å tenke seg om og til å oppføre seg.

Ofte når man gjør noe man ikke bør, skyldes det manglende evne til å observere seg selv utenfra. Mediedekning gir oss anledning til å lære av andres feil. Det er sunt og det er bra.

Det er grunn til å tro at den brede dekningen av en nokså klassisk rettssak om overgrep også kan få folk flest til å være litt mer på vakt: Kanskje kimer varselbjellene raskere ved påfallende atferd mellom voksne og mindreårig ungdom. Blir mistenksomheten for stor kan det også slå negativt ut, men mye tyder på at vi ikke er flinke nok til å se faresignalene og enda dårligere til å ta ansvar for å varsle. Vi nøler fordi vi ikke kan tro at det er sant. Men av og til er det jo det.

Omdal er indignert over at man kan lese om Vågå-saken helt opp til Finnmark. Men for eksempel Finnmark har også hatt noen overgrepssaker. Dersom de hadde fått større oppmerksomhet, kunne varselklokkene begynt å ringe også sørpå. Overgriperne kunne fått det vanskeligere. Medier er velegnet for fjernundervisning.

Oppmerksomheten rundt saken har vært voldsom, men den fornærmede jenta i har insistert på åpenhet. Mediedekningen har sikret at hennes versjon har kommet like godt fram som ordførerens. Det var ikke tilfelle før rettssaken. Selv om dommerne ikke skulle finne det bevist at Øygard har gjort det han er tiltalt for, vil den fornærmede oppleve større respekt og forståelse en uten mediedekningen. Hun var den mindreårige i et usunt forhold.

Forstår jeg Omdal rett, mener han at saken burde fått vesentlig mindre oppmerksomhet. Akkurat hvor mye, eller i hvilke geografiske områder presiserer han ikke, men han sammenlikner saken med hvor lite dekning en vanlig overgrepssak får. Det er svært lite. Men hva om problemet heller er at slike saker dekkes for lite, at vi ikke vet nok om hvordan overgrep kan skje, om hvor vanlige overgripere kan være?

Det norske folk lærer også mer om hva som er og ikke er tilstrekkelig bevis for domfellelse. Vi lærer at det verken kreves øyenvitne, fotobevis eller fysiske spor for å bli dømt i en overgrepssak. Hadde retten hatt slike krav, ville det blitt svært vanskelig å få domfellelse i mange overgrepssaker. Dersom noen da vil mene at det ikke gir tilstrekkelig rettssikkerhet for tiltalte i slike saker, gir dekningen rom for slike diskusjoner også.

Alt dette kunne vi selvsagt lært ved å lese oss opp på jus, men så skoleflinke er de færreste. Vi lærer gjennom eksempler og indirekte erfaring, for eksempel gjennom å følge nyhetsdekningen av rettssaker vi er interessert i. Vi lærer faktisk mye av å være nysgjerrige på slikt vi egentlig ikke har noe direkte med.

Omdal sammenliknet dekningen med gamle dagers frikshow, der avvikende mennesker ble vist fram mot betaling. Jeg er ikke sikker på om bildet er godt: Gjennom dekningen av overgrepssaker kan vi i stedet lære at overgripere ikke alltid er avvikende monstre. De likner tvert imot urovekkende ofte mye på oss selv.

Det er som kjent synd på menneskene, uansett hvilken stol de sitter på i rettssalen. Rettssaker kan lære oss mye om dette felles menneskelige, på godt og vondt.

De som betaler prisen for vår læring er dem offentlighetens lyskastere faller på. Det er urettferdig at noen må tåle mye oppmerksomhet, mens andre slipper. Media har den effekten, dekningen er nesten alltid både nyttig og skadelig. Vi kan vanskelig få fordelene uten at noen må bære ulempene. Men fortielse er ikke et alternativ.

Selvsagt har Omdal rett i at vår interesse for å kikke inn i andres liv og vinduer også er en drivkraft i oppmerksomheten saken har fått. Det gjelder i alle saker, det oppleves ekstra ubehagelig når dekning kommer inn på privatliv og seksualitet. Men vi bør ikke avfeie verdien av sunn læring ut ifra en moralsk vurdering av motivene for interessen.

Jeg tror faktisk dekningen av rettssaken har ført til svært mange viktige samtaler og diskusjoner rundt kantine og kjøkkenbord. Jeg tror vi slik kollektivt er blitt litt klokere. Det finnes andre mediefenomener jeg ikke kan si det samme om.

Jeg tror også dekningen bidrar til at noen kommer seg løs fra overgrep. Jeg mener at noen flere nå vil holde seg på matta. Og skulle vi fordømme vår atferd ut ifra de mest urene elementene i våre motiver blir det ikke stort vi kunne gjort her i verden. Bare mye vi måtte fortiet.