SOLIDARITET:  Hajrah Asrhad (tv) og styremedlem i DMT Michael Gritzmann foran synagogen til det Mosaiske Trosamfunn i Oslo fredag ettermiddag. Lørdag skal de sammen med mange andre muslimer og jøder slå ring rundt synagogen i markeringen som kalles Fredens ring.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
SOLIDARITET: Hajrah Asrhad (tv) og styremedlem i DMT Michael Gritzmann foran synagogen til det Mosaiske Trosamfunn i Oslo fredag ettermiddag. Lørdag skal de sammen med mange andre muslimer og jøder slå ring rundt synagogen i markeringen som kalles Fredens ring. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Hvis dere går etter jødene, må dere gå gjennom oss

Det går an å kjempe mot ekstremisme uten å gå til ytterligheter, skriver Marie Simonsen.

Meninger

I kveld etter sabbath slår muslimer ring om synagogen i Oslo sammen med den jødiske menigheten. Initiativet "Fredens ring" oppsto spontant blant muslimske ungdommer etter tragedien i København for en uke siden, hvor en jøde som sto vakt utenfor en synagoge hvor man feiret bar mitzvah, ble drept av en islamist.

En av initiativtakerne sier: Hvis dere vil gå etter jødene i islams navn, må dere gå gjennom oss muslimer først.

Det er en både vakker og dramatisk markering av alvoret vi står i; hvor jøder føler seg truet, og muslimer føler behov for å demonstrere at de ikke er en trussel. Mens regjeringen fortsatt krangler om det flerkulturelle samfunnet er en god ide eller ikke, er det andre som makter å bryte det forutsigbare mønsteret av hysteri og polarisering.

Ideelt sett skulle de politiske lederne være fornuftens stemme i en opphisset tid. De som beroliger, samler og skaper tillit, som holder hodet kaldt når andres koker over, som hever blikket og åpner andres. Vi lytter til dem ikke bare for å finne håp, men også lederskap og konstruktive løsninger. Vi forventer at de er bedre informert og mer presise enn et gjengs kommentarfelt. At de ikke bruker verbale caps locks og hatretorikk når de uttaler seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I stedet opplever vi at et regjeringsparti kommer med skremmende dommedagsprofetier og beskylder selv sine partnere for å ha bidratt til voldelig ekstremisme. Per Sandbergs emosjonelle utfall mot KrF er derfor ikke bare en trussel mot det interne samarbeidet, men mot regjeringens samlende funksjon i samfunnet. Det er alvorlig i seg selv. Det bør dessuten bekymre Erna Solberg at regjeringen fremstår som uten svar på Sandbergs beskyldninger, annet enn at nestlederen burde brukt en mer dannet form.

Solberg har naturligvis tatt avstand fra at hennes venner i KrF er ansvarlig for massemord. Men hennes refs av Sandberg handlet mer om å skape ro i rekkene enn å rydde opp i helt absurde uttalelser. Hva mener hun egentlig om påstanden som står ved lag, at det flerkulturelle samfunnet har spilt fallitt, som et apropos til angrepet i København?

Det er jeg sikker på at mange norske muslimer vil ha et svar på. Som Hareide ganske presist påpekte; det handler ikke om KrF, men om hvordan man generaliserer om store grupper nordmenn på grunn av deres religion og etnisitet. De er ikke innvandrere, eller asylsøkere. De er ferdig vandret og bor her. De er jurister, leger, kulturministre, journalister, innvandringspolitiske talspersoner for Frp. De er drosjesjåfører, hjelpepleiere og parkeringsvakter. Og, ja, de er hjemmeværende kontantstøttemottakere, en ordning Frp er for. Og så er det like åpenbart og selvfølgelig store utfordringer, som det er lenge siden ble lagt lokk på.

Vi gjør ikke annet enn å ta debatten. Jeg tør påstå at jeg er mer kritisk til konservative muslimers patriarkalske kvinnesyn enn situasjonsbetingete feminister. Det er krisesentrene, bemannet av dem som foraktfullt blir kalt kulturrelativister, som daglig tar imot og beskytter minoritetskvinner. Det er lettvint å tute med ulvene. Det som er vanskelig er å gjøre noe med det. Det handler til forveksling om allmenn politikk, om utdanning, klasse, likestilling, diskriminering, sysselsetting, asylbehandling. Det er selvfølgelig kjedelig å snakke om når man kan snakke om ekstremisme og undergang, men det er en regjerings langsiktige jobb å sørge for menneskeverd og tillit blant alle her i landet, ikke bare egne velgere.

Markeringen utenfor synagogen i Oslo i kveld har skapt internasjonal oppmerksomhet, og muslimer og jøder fra hele Skandinavia har varslet at de vil delta, ifølge initiativtakerne. Det er gripende at det kommer fra grasrota, fra ungdom som kunne valgt sinne og splid, men i stedet velger solidaritet og motstand mot fordommer og hat. Det er likevel ikke overraskende at det skjer i Norge, hvor forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, lenge har jobbet side om side med muslimer i Anti-rasistisk senter. Det er i grunnen den norske modellen.

Et rosetog, en fredsring, gjør ingen endring over natten. Ingen er så naiv at de tror det, men det kan bidra til å så en spire av forsoning og forståelse. Ikke minst engasjerer og oppfordrer slike markeringer yngre generasjoner til å avvise hatets demagogi.

Det bør også være regjeringens mål.