KRITIKKDISKUSJON: Wenche-Britt Hagabakkens siste bok fikk en dårlig anmeldelse av Dagbladets anmelder Cathrine Krøger. Foto: ASCHEHOUG
KRITIKKDISKUSJON: Wenche-Britt Hagabakkens siste bok fikk en dårlig anmeldelse av Dagbladets anmelder Cathrine Krøger. Foto: ASCHEHOUGVis mer

Hvis det å skrive selvbiografisk skulle beskytte forfatterne, ville det vært umulig å være kritiker

Treer-anmeldelsen til Wenche-Britt Hagabakken har vakt sterke reaksjoner.

Kommentar

I 2012 fikk Wenche-Britt Hagabakken sitt første av atten hjerneslag. Mens hun hadde et av sine sykehusopphold, døde moren. Hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling med depresjon, angst og selvmordstanker.

Dette skildrer hun i «Mor jeg vil hjem», som kom i høst.

Jeg har fulgt - og løftet - Hagabakkens forfatterskap fram siden debuten i 2004. Sist i den selvbiografiske «Biografi. Dikt, tekst» (2014), som i likhet med denne skildrer hjerneslagene og hennes livs helvete. «Mor, jeg vil hjem», derimot, gav jeg terningkast tre. Jeg skrev at den var for lang, gjentagende, selvutleverende, privat. Jeg stilte spørsmål ved utgivelsen.

Det har vakt sterke reaksjoner blant Hagabakkens mange venner på Facebook, og nå sist i et krast innlegg i Dagsavisen av Karen Dobloug. Hun mener jeg er sjalu og burde permitteres (?). Dette fordi jeg begår en stygg feilkobling. Jeg blander forfatter og verk, slik Ingunn Økland har gjort det med Vigdis Hjorth i Aftenposten.

Sammenlikningen er fullstendig skivebom. Hjorth har skrevet en fiktiv roman. Hun har aldri sagt at den er selvbiografisk. Økland mener mye tyder på at den kan være det, og at boka derfor må leses som det. Hagabakken, derimot, har gjort det stikk motsatte. Boka promoteres både av henne selv og forlaget som en ren selvbiografisk tekst, der forfatteren i en springende, dagboksaktig stil skildrer sitt liv og sykdom parallelt med at hun er ut og inn på psykiatrisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er det som er bokas styrke, og grunnlaget for å utgi den. Det ville vært meningsløst å anmelde boka uten å ha det med.

Levd liv, levd smerte, intenst og selvutleverende. Selvsagt gjør det inntrykk. Selvsagt er det brutalt å gi boka en treer. Det er som om jeg gir et terningkast tre til Hagabakken selv, at jeg ikke anerkjenner hennes smerte. Men jeg ville ikke gjort jobben min om jeg av den grunn skrev at dette er god litteratur. Hvis det å skrive selvbiografisk – eller selvutleverende - i seg selv skulle beskytte forfatterne fra en litterær vurdering, ville det vært umulig å være kritiker. Om forfatterne ikke skulle tåle det, er opp til forlagene å avgjøre.

Også Hagabakkens samboer Per Skarderud har reagert. Han skrev et innlegg i Hamar Arbeiderblad (HA), der han mente jeg var ufin. Det er godt mulig. HAs kulturredaktør Geir Vestad ringte og ville ha et slags intervju.

Oppslaget ble mildt sagt oppsiktsvekkende. Et stort bilde av den godslige hamaringen og Aschehoug-redaktøren Trygve Åslund, som hyller boka. Noen setninger fra meg, etterfulgt av kronen på verket: En henvising til avisas egen panegyriske anmeldelse av boka.

Anmelderen var Geir Vestad selv. Han kjenner åpenbart Hagabakken ganske godt. De er medredaktører av flere diktantologier. Han gjorde også lanseringsintervjuet med Hagabakken da boka kom ut. Nå lager han en journalistisk sak mot en kritikerkollega, der han bruker sin egen skamros av boka som en slags fasit.

Ergo: Ikke bare er jeg sjalu og ufin. Jeg tar grundig feil også. Det sier Vestad. Riktignok ikke rett ut, men gjennom sine ulne roller som en av Hagabakkens mange våpendragere.