I STORM: Aftonbladets Åsa Linderborg måtte melde avbud til Dagbladets metoo-debatt på litteraturfestivalen i Lillehammer denne uka på grunn av enda en dramatisk utvikling i metoo-debatten i Sverige. Her fra Lillehammer for et år sida. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
I STORM: Aftonbladets Åsa Linderborg måtte melde avbud til Dagbladets metoo-debatt på litteraturfestivalen i Lillehammer denne uka på grunn av enda en dramatisk utvikling i metoo-debatten i Sverige. Her fra Lillehammer for et år sida. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Metoo-kampanjen i Norden

Hvis det hadde vært nordisk mesterskap i metoo, ville Norge vunnet klart

Hvorfor gikk metoo bedre i Norge enn i våre naboland?

Kommentar

LILLEHAMMER (Dagbladet): Kort tid før Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet, skulle delta i Dagbladet-debatten på Litteraturfestivalen i Lillehammer tidligere i uka, måtte hun melde avbud. Debatten skulle handle om metoo-bevegelsen og hvordan den har blitt håndtert på overraskende ulikt vis i de nordiske landene. Mange hadde sett fram til å høre Linderborg, fordi den profilerte feministen har vært til dels kritisk mot den svenske metoo-kampanjen, ikke minst etter at en av Aftonbladets egne skribenter, Fredrik Virtanen, ble anklaget for seksuelle overgrep og måtte gå av.

Linderborg er kritisk til at menn i Sverige har blitt navngitt når det handler om så alvorlige anklager, uten tilstrekkelig dokumentasjon eller mulighet til å forsvare seg. Nå måtte Linderborg avlyse debatten i Lillehammer fordi SVTs «Uppdrag granskning» sendte et program om Virtanen, hvor varslerne, pressen og metoo-bevegelsen fikk det glatte lag. Programmet har vakt storm i Sverige og er i ferd med å sette ny rekord i antall klager til det svenske kringkastingsrådet, først og fremst for å være ensidig og partisk. Linderborg er igjen i hardt vær for å hevde at varslerne og deres støttespillere har seg selv å takke siden de nektet å stille opp i programmet.

Det siste metoo-dramet i nabolandet kommer i kjølvannet av sammenbruddet i Svenska Akademien der flere medlemmer har trukket seg i forbindelse med en metoo-sak.

Metoo har i det hele tatt rystet Sverige på en måte som ikke har skjedd i nabolandene. I motsatt ende er Danmark, som er omtalt som «landet hvor metoo gikk for å dø». Der kom tilbakeslaget før bevegelsen en gang rakk å få fotfeste. Den er blitt kalt en heksejakt og sammenlignet med mccarthyismen, kommunistjakten i USA på 1950-tallet. I en meningsmåling mente et klart flertall at bevegelsen hadde gått for langt, til tross for at den altså aldri rakk å gå noe sted.

Eller kanskje motsatsen til svenske tilstander er Finland, hvor bevegelsen ble møtt med øredøvende stillhet og først og fremst har hatt gjennomslag blant feminister.

Norge befinner seg et sted midt imellom og fremstår av flere grunner som mest vellykket når det gjelder gjennomslag, bredde og konfliktnivå. Den viktigste årsaken er trolig at det tidlig oppsto en slags omforent enighet om ikke å bruke navn. I stedet sto kvinner i den ene bransjen etter den andre fram og fortalte om sine opplevelser med trakassering og overgrep. Det belyste et strukturelt samfunnsproblem uten den avsporingen som navngiving uvegerlig fører med seg. Det har vi sett i Trond Giske-saken. Med ett ble det vanskelig for selv ihuga feminister på venstresida å støtte opp om varslerne.

I enkelte tilfeller er navngiving både nødvendig og uunngåelig. Det gjelder for eksempel når det varsles om sentrale tillitsvalgte i politikken som seinere strippes for verv i partiet. Men den redaktørstyrte pressen må selvfølgelig innfri vanlige presseetiske krav og gjøre en selvstendig vurdering av om det er riktig å navngi.

I et klima hvor flere blir navngitt i sosiale medier, er det større fare for at denne viktige grensen hviskes ut. Noe av kritikken mot den svenske metoo-kampanjen handler nettopp om pressens håndtering av sakene, ikke minst etter at en teatersjef tok livet sitt etter beskyldninger om overgrep. I den saken forsvarte Linderborg Aftonbladets beslutning om å navngi mannen.

Hvorfor er det slike markante nasjonale forskjeller i land som har et nært kulturelt og politisk slektskap?

Den finske journalisten og poeten Johanna Holmström mener Finland rett og slett ikke er så likestilt som man liker å tro. Hun synes å bekrefte populære fordommer om finner som et taust folk som helst ikke vil diskutere betente temaer.

Den danske forfatteren Mette Moestrup er pessimist. Hun mener debatten har avslørt at dansker har et ganske tradisjonelt og mannssjåvinistisk kvinnesyn, og viser til pressedekningen av drapet på Kim Wall, hvor den svenske journalisten er beskrevet som en som likte å oppsøke fare. En kollega av Moestrup mente kvinner måtte skjønne at de ikke skulle dra alene med en mann på en ubåt, som om det er en anvendelig forholdsregel for moderne kvinner.

I Norge har vi ikke sett liknende tilbakeslag eller polarisering mellom kjønn. Det var først da bevegelsen rammet en på venstresiden at det gikk i ball for mange. Giske-saken illustrer hvorfor dette er en seig materie å rydde opp i.

Det handler om en makt ingen gir fra seg uten kamp, selv når man er enig om målet.

Eller er man egentlig det?