Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Sakprosa og skjønnlitteratur:

Hvis du dikter, får du mer igjen for boken din enn om du skriver om virkeligheten

Det er vanskelig å se hvorfor sakprosaforfatterne ikke skal ha like gode kår som de skjønnlitterære forfatterne.

Kommentar

Så, du har skrevet en bok, sier du? Men hvor stor andel av inntektene av boka skal gå til deg selv, og hvor mye til forlaget? Dersom boka er diktning, skjønnlitteratur, en historie du har kokt fra bunnen i din egen indre gryte, vil du få tjue prosent av den såkalte hefteprisen, som igjen er en andel av utsalgsprisen. Dersom du skriver en biografi, en dokumentar eller en faktabok, vil du, i henhold til den norske bokbransjens normalkontrakt, som regel få tretten prosent av den samme prisen. Dette kan stige til femten prosent hvis boka gjør det tålelig bra – det vil si selger mer enn tre tusen eksemplarer. Denne skjevheten skal nå reforhandles av Forleggerforeningen og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og det er gode grunner til at de siste bør vinne fram og oppnå større grad av likestilling mellom de skjønnlitterære forfatterne og sakprosaforfatterne.

Paradoksalt nok kan sakprosaforfatternes dårligere vilkår begrunnes både med at det er mer arbeid med bøkene deres – og at det er mindre. På den ene side har forlagssiden tradisjonelt argumentert med at det er mer jobb for dem å utgi sakprosa enn å utgi skjønnlitteratur. Kilder skal sjekkes, bilderettigheter sikres. På den andre side har det vært vist til at mange sakprosaforfattere er fagfolk som skriver som en del av dagjobben sin, der de lønnes av andre – akademikere som publiserer forskning, kokker som gir ut kokebøker. Og det er sant at sakprosa er et mer eklektisk felt enn skjønnlitteraturen, og der vilkårene som forhandles fram, vil gjelde for alt fra strikkebøker til tåredryppende memoarer til mastodontiske og nitid fremforskede historieverk.

Arbeidsmengden bak varierer fra et par måneder til flere tiår. Likevel synes ikke slike begrunnelser å holde. Dersom det vises til at sakprosautgivelser er mer arbeidskrevende og fordrer mer sjekking og dobbeltsjekking, kan det påpekes at dette også gjelder forfatteren det er snakk om, som må kunne parere spørsmål knyttet til grundighet og etterrettelighet.

Dersom det vises til at forfatteren har en relatert jobb, vel, så er også de fleste skjønnlitterære forfattere nødt til å ha jobber ved siden av det kunstneriske virket sitt, som ofte er relatert, men som ikke finansierer skrivingen direkte. For de aller fleste som skriver bøker vil utgivelsene deres være resultatet av tilkjempede arbeidstimer utenom arbeidstider, på morgenen før familien har stått opp, eller på mens poden er på fotballtrening. Kvelder og helger går med. Hvor mye tid og innsats et bokprosjekt krever, vil variere ut fra hvor raskt jobber og hvor ambisiøst selve verket er – men slik vil det også være for skjønnlitteratur. Det virker bare rimelig at den andelen av inntektene den enkelte forfatter får, vil være omtrent den samme – særlig med tanke på at sakprosautgivelser har vært blant norske forlags mest velfødde melkekuer i de seinere år.

Bøker som «Gleden med skjeden» av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl og «To søstre» av Åsne Seierstad har kommet i opplag etter opplag. Sakprosaforfatternes organisasjon peker på at sakprosa og skjønnlitteratur nå konkurrerer om de samme leserne. Det er vanskelig å se hvorfor belønningen for å nå fram til disse, ikke skal være lik.

I åpenhetens navn: Denne journalist har to sakprosautgivelser bak seg, og er dermed blant dem som i sin tid ville nytt godt av en gunstigere ordning for sakprosaforfattere – i likhet med svært mange andre norske journalister. Likevel ville en utjevning av skjevheten i ordningen kanskje først og fremst komme de til gode som ønsker å være sakprosaforfattere på heltid, som først og fremst er forfattere og ikke utøvere av fagene de berører, og som ønsker å skape verk på et høyt kunstnerisk nivå. I dag gjør finansieringsordningene det langt enklere å være først og fremst forfatter for den som vil skrive skjønnlitteratur – også fordi det er mye vanskeligere for sakprosaforfattere å bli innkjøpt til bibliotekene gjennom Kulturrådets innkjøpsordning.

Denne problemstillingen hadde ligget og nestenslumret i mange år da den fikk et durabelig spark av debatten rundt Jens Stoltenbergs selvbiografi «Min historie». Stoltenberg forhandlet seg fram til en høyere royaltysats enn de tretten til femten prosentene som er nedfelt i normalkontrakten. Men Stoltenberg er ikke den eneste som har benyttet seg av et forhandlingsrom som lenge har vært en del av systemet – det er minst 13 prosent som skal komme forfatterne til del – og som opprørsforlag har benyttet seg av lenge.

Men så er det slik at de færreste sakprosaforfattere føler at de er unike nok til å kunne sette hardt mot hardt i en forhandlingsrunde med forlaget sitt. Derfor er det på sin plass at de også unnes et litt høyere springbrett, på linje med sine mer fantasifulle kollegaer på den andre siden av sjangergrensen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook