Hvis du er nøtt

Tre syngende ekorn gnager på siste verset.

FILM: David Seville var artistnavnet til den avdøde amerikanske musikkprodusenten Ross Bagdasarian, som i 1958 spilte inn en julesang hvor han speedet opp stemmen sin inntil han hørtes mer ut som tre syngende ekorn. I spillefilmversjonen av «Alvin og gjengen» er Dave Seville navnet på den menneskeskapte hovedpersonen, en mislykket musiker spilt av Jason Lee, tidligere skateboarder og verdens åttende mest berømte scientolog, og ujevnt dubbet til norsk av Stig Henrik Hoff.

Uheldig episode

En dag får Dave uforvarende besøk av de dataanimerte stripeekornene Alvin, Simon og Theodore, som er på jakt etter et nytt hjem, siden stripeekorn ifølge sedvanen blir forlatt av foreldrene allerede ei uke etter fødselen («og våre var hippier», forklarer de, «så de dro enda tidligere»). Han går med på å losjere dem (etter først å ha konstatert at «dette er bra ute», en replikk det ville kledd Stig Henrik Hoff bedre å avlevere i «Hawaii, Oslo»), men på grunn av en uheldig, toastvaffelrelatert episode, kastes de på dør, noe som får en vantro Alvin til å utbryte, med en stemme som er så pipete at når han på et tidspunkt inhalerer helium, blir den mørkere: «Men … Vi snakker.»

Holder ikke

Snakkende ekorn er imidlertid ikke alltid nok. Bill Murray skal ha sagt nei til rollen som David Seville, selv om han allerede var kommet godt i sjangertralten med «Pusur»-filmene, og man kan ikke egentlig klandre ham. Til det er de virkelig morsomme øyeblikkene i «Alvin og gjengen» for få, underholdningsverdien i koreografert gnagerdans etter hvert begrenset, og handlingen litt vel tynn selv for mindreårige, mistenker jeg. For en historie om en bedårende uskyldsren syngegruppe som blir popstjerner over natta og nesten går til grunne i møtet med en dekadent platebransje, er ikke nødvendigvis mer original bare fordi det til forandring er toastvafler og peanøttsmør som blir blandingsmisbrukt på backstagerommet.