OLE IVARS: Thore Halvorsen og Ole Ivars, med tekstforfatter og bassit, William Kristoffersen, i midten sørget for dans om bord på SS Norway i 1996 der Dagbladet selvsagt var med. Nå er det utkommet ei bok om dansebandkulturen i Norge. Foto: Hans-Arne Vedlog.
OLE IVARS: Thore Halvorsen og Ole Ivars, med tekstforfatter og bassit, William Kristoffersen, i midten sørget for dans om bord på SS Norway i 1996 der Dagbladet selvsagt var med. Nå er det utkommet ei bok om dansebandkulturen i Norge. Foto: Hans-Arne Vedlog.Vis mer

Er det lov å by opp under bordet?

Hvis du får utslett av danseband, kos, dram, og campingliv, så ikke les denne saken her!

Ny bok tar for seg den store, norske dansebandkulturen på godt og vond.

Meninger

Unnskyld, skal vi danse? Swing. Håll i gong. Klinedans. Cha-cha-cha. Quickstep. En helt annen selskapsdans? Sa De, vals?

Polka. Rumba med og uten Gunn. Siste dans. Veggpryd. Dram, drøm og hvem var det som lo? Sikkert, han Gunnar fra Mo.

Vi som vokste opp på bygda, med finbukser og nypussede sko og i tillegg hadde en kjæreste hvis mor het Gerd Moløkken som drev en utmerket danseskole for store og små, ja, vi har et sterkt forhold til pardans, bukke og neie.

Når vi snakker om bygdedans kommer vi ikke utenom svensktopper. Nei, vi gjør ikke det. Vi kan i dag, ikke én dag tidligere, med en viss dansestolthet trekke fram Sven-Ingvars, Vikingarna, Sten & Stanley og Flamingokvintetten. Vi har danset etter deres rytmer mange ganger.

Ole Ivars og Gluntan? Selvsagt, hva tar De oss for? Vi som i 1996 var med da Dagbladet var medarrangør av et dansegallacruise i Karibia. Ti dager om bord i selveste SS Norway. Her fikk vi swinget oss både seint og tidlig, og det var en selsom affære da Christer Sjögren sang, «Till mitt eget Blue Hawaii», mens vi over høyttaleranlegget hørte en stemme fortell at Cuba kunne skimtes på styrbordside. Signe været for en longdrinkaften.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er det utkommet ei bok som tar for dansebandkulturen og dets trofaste publikum i Norge. Den er skrevet av Heidi Stavrum. Hun er førsteamanuensis og kulturforsker ved Universitetet i Sørøst-Norge. Stavrum har også skrevet en doktoravhandling om dansebandfeltet i Norge.

Stavrum har skrevet, «Dans med meg. Kos, campingliv og danseband», ei bok helt uten fordommer, men med mange lune og gode observasjoner og illustrerende fotografier tatt av Peter Beste. Forordet i boka er av en fagmann innen området, landets ukronede dansebandkonge, William Kristoffersen.

William er fra bandet som fortsatt får alle ut på gulvet, også folk som nesten er på vei ned i grava tar en siste dans etter bandets kvalifiserte jukeboks av slagere. Vi snakker om Ole Ivars:

Jag trodde anglarna

fanns bara, bara i himmelen

Men det var innan jag møtte deg!

Nu har jag en angal her hos mig

Bassist Kristoffersen, som er utdannet innen trompet ved Norges musikkhøgskole, skriver blant annet at han aldri ville bytta bort denne jobben med noen annen og han sender en takk til all medmusikanter og til det store dansefolket. I dag danses det vel altfor lite. Vi byr sjelden opp ved bordene, ei heller særlig under. Kanskje en tango snart? Med ustø kurs mot Argentina.