FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN FRA IDA JACKSON:

Hvis du ikke gjør jobben, så vet du faktisk ikke best

Full støtte til de ansatte i barnehageopprøret.

Hver kveld når sønnen min legger seg, sier han natta til verden. Natta til månen og natta til røsslyngen i blomsterkassa, natta til farmor og natta til morfar, natta til katten til naboen, natta til bilene og natta til boka med Morovers. Og sist, men ikke minst: Natta til alle i barnehagen. Navnene på de ansatte kommer filtret sammen med «natta pappa» og «natta mamma», for de er jo de viktigste han har. Han sier natta til Janne, natta til Jonas, natta til pedagogisk leder som har «baby i magen», og sist, men ikke minst: Natta til alle vikarene.

Sønnen min er heldig. Han går i en liten oase av en barnehage der de setter inn vikarer fra dag én, og der det alltid er nok voksne på jobb. Jeg vet at det ikke er normalen. De fleste vennene mine i Oslo har ungene i barnehager der det er fire småbarn pr. voksen. Derfor stusset jeg da Utdanningsforbundet rykket ut mot det nye forslaget til bemanningsnorm i barnehagene. Der var forslaget at tre småbarn pr. voksen skulle være den lovpålagte normen. Det hørtes da bra ut? I hvert fall bedre enn det vi har hatt siden barnehageløftet, nemlig ingen skikkelig bemanningsnorm i det hele tatt?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men er det noe jeg har lært av årene mine i politikken, så er det at de som gjør jobben vet mer om hvor skoen trykker enn de som sitter langt unna og leser rapporter og kikker på regnestykker. Så når de barnehageansatte sier at noe ikke funker, er instinktet mitt å høre mer på dem enn Jan Tore Sanner.

Og de barnehageansatte sier høyt ifra. Under kampanjen #uforsvarlig deler de anonyme historier om å være for få på jobb. Det er feltrapporter fra de snørrete og yoghurtklissete frontlinjene alle burde lese, enten de har unger i barnehage eller ei.

Jeg leser om barnehageopprøret og det parallelle foreldreopprøret, og vet at det alle egentlig jobber for, er at alle Norges barnehagebarn skal ha det som sønnen min: At de får gå i en barnehage hvor det er skikkelig god bemanning gjennom hele åpningstiden, og der det er vikarer fra dag én.

I den jevne, norske barnehage settes det ikke inn vikar før etter 16 dager. 16 dager er en evighet for smårollingene, og det er hvert fall en evighet for dem som har som jobb å ikke bare passe på smårollingene, men å sørge for at de har en skikkelig fin dag.

Men alle som har hengt med unger, inkludert siden egne, vet at det er enklere jo flere voksne man er. Du trenger ikke lese forskning. Du trenger ikke engang lese innleggene på #uforsvarlig. Du kan bare ta deg en lørdag i parken med en tre-fire småttiser og se hvor lett det er å skifte bleie på en mens du trøster en annen og holder øye med den tredje, mens den fjerde maser om at du må hjelpe ham på med vottene han tok av for gang nummer åttifem.

Den fjerde, sier du? Var det ikke tre per voksen som skulle være normen? Jo, men det er ikke bare spørsmålet om vikarer som kompliserer regnestykket. Hvis du ansetter tre barnehagelærere på en avdeling med ni barn, følger du i prinsippet den nye normen.

Men hvis ungene kommer fra 07 og kan hentes frem til 17, mens de ansatte «bare» skal jobbe en åtte timers arbeidsdag, så sier det seg selv at det ikke blir full bemanning gjennom hele barnehagedagen. Problemet med dagens forslag er at det tar ikke høyde for hvordan dagens langåpne basebarnehager ser ut.

Heldigvis finnes det en løsning: Normen er ikke vedtatt ennå. Vi har mulighet til å politisk justere kart og terreng. For å gjøre det, må vi lytte til de barnehageansatte. Når jeg leder noe selv, har jeg følgende huskeregel: Hvis du ikke gjør jobben, så vet du faktisk ikke best. Det gjelder enten du er en toppleder som prøver å designe en app til tross for utviklernes protester, eller om du er politiker som forsøker å lage en bemanningsnorm uten å ta hensyn til vikarsituasjonen i influensasesongen.