GÅR I ARV: Fremdeles har flertallet av studenter, ved Universitetet i Oslo og andre utdanningsinstitusjoner, høyt utdannede foreldre. Hvorfor er det slik? Foto: Heiko Junge /  Scanpix
GÅR I ARV: Fremdeles har flertallet av studenter, ved Universitetet i Oslo og andre utdanningsinstitusjoner, høyt utdannede foreldre. Hvorfor er det slik? Foto: Heiko Junge /  ScanpixVis mer

Hvis foreldrene ikke har høyere utdannelse, tar sjelden barna det. Kanskje er det følelser som styrer?

For mange akademikerbarn er det en selvfølge at de skal bli studenter. Men hva med dem som ikke har disse forventningene?

Kommentar

Barnehagebarna som plukker blåveis i påskeskråningene synes å ha alle muligheter foran seg. Men det ligger noen sterke føringer til grunn for livet deres allerede. Det gjelder særlig utdannelse. En rapport fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet bekrefter det som allerede er kjent: Hvis barnets foreldre har høyere utdannelse, er det langt mer sannsynlig at barnet selv gjør det bra på skolen og tar utdannelse på et universitet eller en høyskole. 73 prosent av norske studenter på dette nivået har biologiske foreldre som selv har høyere utdannelse. Bare seks prosent har foreldre som ikke gikk videre etter grunnskolen. Utdannelse er en tydeligere markør enn inntekt, og den varer, til tross for at norsk skolepolitikk i flere tiår har vært rettet inn mot å jevne ut sosiale forskjeller gjennom utdanningssystemet.

Kjell Salvanes, professor ved Norges Handelshøyskole og en av forskerne bak rapporten, peker på at den sammenklemte lønnsstrukturen i Norge gjør det mindre lukrativt å ta høyere utdannelse her enn i andre land. Det er utvilsomt et poeng. Men det er også verd å se på de emosjonelle og kanskje ubevisste grunnene for at utdanningsnivå går i arv. For barn av akademikerforeldre vil det ofte være en selvfølge å gå videre til universitetet. Samtalene rundt middagsbordet har kanskje tidlig begynt å peke frem mot når barna skal studere, ikke om de skal gå videre. For barn som ikke lever innenfor denne forventningsrammen krever et slikt prosjekt langt mer av et brudd, langt større forestillingsevne. De må klare å se seg selv i en situasjon de ikke kjenner, og som foreldrene ikke kan gi dem et klart inntrykk av hvordan vil være.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ofte når slike problemstillinger diskuteres, kan det høres ut som om det er et nederlag hvis barn av for eksempel håndverkere eller yrkessjåfører ikke blir akademikere. Da må det minnes om at det er en ærlig sak å ønske seg et yrke som ligner på foreldrenes, og ville forfølge interesser og evner som går i samme regning. Det finnes studier som viser at adoptivbarn i mindre grad kopierer foreldrenes utdanningsnivå enn hva biologiske barn gjør. Det kan peke på at det også finnes en personlighetskomponent i dette, og at det ikke er alt som kan løses politisk. Å sikre at veien gjennom yrkesfag er åpen og god er også en måte å bidra til at barn får gode voksenliv.

Men for de som har ønsker og evner til å prøve seg på et høyere utdanningsnivå enn foreldrenes, må de voksne rundt dem huske at det er vanskeligere for dem enn for de andre, og at det er mye indirekte og praktisk kunnskap som medstudentene deres vil ha i blodet, som de må finne en måte å plukke opp på. Så mange studenter, enten de har akademikerforeldre eller ei, kan føle at den første tiden som student er forvirrende og kaotisk. Mange vet ikke helt hva de skal og kan gjøre. Men der de som kommer fra akademikerhjem har andre de kan spørre om råd, og kan stole på at kaoset vil legge seg, er det litt lettere for den som kommer annenstedsfra å ta den manglende mestringsfølelsen som et tegn på at de ikke hører hjemme. Noe av det viktigste alle studenter kan få, er hjelp til å sette sjøbein, på den måten og i den grad de trenger det.