Hvis Hadia Tajik går med i dragsuget, har Ap god råd

Du skulle tro det var partiets ledelse som truet Ap. Det er nok mer komplisert.

DET NYE AP: Leder Jonas Gahr Støre ikler seg sine røde og grønne raggsokker når han og nestleder Hadia Tajik ankommer Arbeiderpartiets pressekonferanse på Biblo Tøyen tidligere i uka - der det er skoforbud. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
DET NYE AP: Leder Jonas Gahr Støre ikler seg sine røde og grønne raggsokker når han og nestleder Hadia Tajik ankommer Arbeiderpartiets pressekonferanse på Biblo Tøyen tidligere i uka - der det er skoforbud. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Gutta på gølvet i Ap-bastionen Sarpsborg liker ikke ledertrioen på Youngstorget. De er ikke Ap-folk, slår en terminaloperatør fast i Aftenposten samme dag som helgas landsmøte åpnet. Jan Granberg har gått fra Ap til Senterpartiet. Mediene er fulle av slike intervjuer med misfornøyde velgere som legger skylda på Støre og Tajik for tapte valg og labre meningsmålinger.

De er ikke vanskelig å finne, de misfornøyde. Det er heller ikke vanskelig å forstå hva de savner når Trygve Slagsvold Vedum og Bjørnar Moxnes er nye ledestjerner. De vil ha kompromissløse sluggere som snakker deres språk, ikke fransk eller urdu.

Frustrasjonen blant en del tradisjonelle Ap-velgere kanaliseres i en enkel forklaring; hjelp, vi har fått en dannet riking fra Oslo vest som partileder. Og hun fra Rogaland er altfor pen og flink. Attpåtil muslim. Ikke at det er noe galt med det. Men gi oss heller Raymond Johansen. Han var i det minste rørlegger et øyeblikk og onkelen hans er «leppa fra Groruddalen». Det smaker av fugl, for ikke å si olje.

Du skulle tro at Trygve Bratteli nettopp hadde gått av og Nyland ble nedlagt i går, slik historiene blir fortalt. Etter to valgnederlag og to harde vintre er det ikke rart at frustrasjonen vendes mot ledelsen. Både politikk og stridigheter er deres ansvar.

Sant å si kunne vel ikke en som Jonas Gahr Støre tatt over Ap på et verre tidspunkt. Akkurat da alt handlet om formueskatt og skattelette til de rikeste. Da det var helt avgjørende for Ap å ta avstand til høyresidens skatteletter til de rikeste, sitter de med en riking på toppen selv.

Jeg må nesten minne om at Støre en gang hadde tilnavnet Super-Jonas og hadde popularitetsmålinger som overgikk de fleste, også på uriasposten som helseminister. Hadia Tajik ble på samme måte hyllet som et enestående politisk talent, tidenes yngste statsråd, den perfekte representant for det nye moderne Norge.

Drøye fem år seinere er bildet et helt annet. Nærmest snudd på hodet. Begge utfordres, begge tvinges til å forsvare sin legitimitet overfor fagbevegelsen. Det politiske landskapet har skiftet. Og Ap har ikke maktet å se skiftet, eller utnytte det. I stedet for å slippe løs talenter, har partiet fremstått som sentralstyrt og topptungt. Det har gått utover en yngre generasjon som allerede var hardt rammet. Hvis Tajik går med i dragsuget, har Ap god råd. Det har det ikke.

Kritikken av Hadia Tajik er sammensatt for å si det forsiktig, men den får oksygen fra holdninger Ap må ta klar og konsekvent avstand fra. Den har tiltatt ettersom flere oppfatter Tajik som en reell kandidat til å bli partileder etter at Giske gikk av. Det er alle nestledere i Ap. Hvorfor det skulle være utenkelig for en talentfull, kunnskapsrik kvinne å bli leder i Ap, er dessverre ikke et stort mysterium. Det er som på Gros tid; noen dårlige bortforklaringer må du ha når du ikke tør å si rett ut hva du har imot henne.

Ironisk nok er Tajik den eneste i Ap-ledelsen som virkelig kommer fra arbeiderklassen. Det har hun til felles med Martin Kolberg.

Før helgas landsmøte snakket jeg med Martin Kolberg i podkasten «Siste med Marie Simonsen» om krisa i Ap og om hvor bekymret han var for at høyresida skulle ta over Ap’s hegemoni. Han trakk fram to fundamentale endringer siden Ap’s storhetstid:

Tempo og velstand.

Tempo fordi både økonomiske krefter og medietrykket legger press på politiske prosesser. Velstand fordi flere velgere har fått økonomisk frihet og mange er blitt rikere. Jeg vil ikke tolke Kolberg for langt, men for et bredt parti som Ap, kan det være en stadig større utfordring å forbli en storkoalisjon av ulike interesser når de står så i direkte motstrid til hverandre.

Flere har nevnt klassikeren oljeindustri versus klimaforkjempere. Det har lenge vært en utfordring, men en jeg tror Ap vil klare å finne et kompromiss på igjen. Jeg er nysgjerrig på velgere mediene sjelden intervjuer når de skal finne den klassiske Ap-velgeren. Det er fortsatt den mannlige industriarbeideren, til tross for at Ap har et klart flertall av kvinnelige velgere, mange med høyere utdannelse. Dette er urvelgeren som definerer hva som er innafor i Ap. Til tross for Gro fremstilles idealet av en Ap-leder fortsatt som en hvit middelaldrende mann med yrkesfag på baklomma.

Det nye idealet bør jo være en som sier fra. Engasjementet hos velgerne er påfallende. Både når det gjelder sentralisering, reformer, klima, bompenger, abortkamp, vindmøller, kraftkabler. Men Ap høster ikke. Det er sentralstyrt og tungt. Det ene talentet etter det andre er skuslet bort. Du skulle tro i et så stort parti at det sydet av utspill og debatt. I stedet er det traust fra Ap.

Det er det ikke fra mindre partier som MDG, Rødt og SV, eller Sp, for den saks skyld, selv om det ikke kan kalles et mindre parti. Det gjelder å få ut budskapet, ikke ha et seminar om det.

Kanskje har Støre folk i sin umiddelbare nærhet som skjønner dette bedre enn ham. Jeg sikter ikke til rådgiverne hans.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.