OPPSIKTSVEKKENDE: Det er upassende at kulturministeren mener det ikke skal være lov å kritisere norske spel - fordi de har positive ringvirkninger i lokalsamfunnene der de settes opp. Helleland nedvurderer publikum og mistenkeliggjør norske kritikere. Bilde fra "Spelet om Heilag Olav" på Stiklestad. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix
OPPSIKTSVEKKENDE: Det er upassende at kulturministeren mener det ikke skal være lov å kritisere norske spel - fordi de har positive ringvirkninger i lokalsamfunnene der de settes opp. Helleland nedvurderer publikum og mistenkeliggjør norske kritikere. Bilde fra "Spelet om Heilag Olav" på Stiklestad. Foto: Gorm Kallestad / ScanpixVis mer

Spel og kritikere:

Hvis Helleland er bekymret for norsk kulturarv, bør hun ikke angripe kritikerne som setter den på dagsorden

Det er oppsiktsvekkende og upassende at kulturministeren går ut mot en kritiker som gjør jobben sin.

Kommentar

Kanskje tenkte kulturminister Linda Hofstad Helleland at angrep er det beste forsvar. Denne helgen mente hun i et intervju med VG at norske verdier var under angrep. Dette kom bare dager etter at hun selv hadde angrepet norske kritikere, en yrkesgruppe som gjennom flere århundrer har bidratt nettopp til å trekke frem og spre nettopp norske fortellinger, ved å starte brede, offentlige samtaler om dem. Anmeldelsene i lokale og riksdekkende medier har alltid bidratt til å trekke diskusjoner om skuespill, filmer, bøker og plater opp på et nivå der de er mer enn noen timers tidtrøyte, men der de som har opplevd verkene, kan fordype seg mer i dem, og de som ikke har det, kan få inntrykk av på hvilken måte kulturen likevel kan være relevant også for dem — og kanskje bli fristet til å se teaterstykket eller filmen, eller overbevist om at tiden og pengene er bedre investert andre steder.

Disse diskusjonene er med på å forme, utfordre og videreføre nettopp de norske verdiene Helleland så gjerne vil beskytte mot en angriper hun ikke er så nøye med å oppgi noe navn på. De er med på å skape den norske kulturkanon som Hellelands regjeringskollega, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, ville få utformet.

Hellelands utspill kom etter at kritiker og forsker Julie Rongved Amundsen hadde gått ut og ment at kvaliteten på norske spel kunne vært høyere. Det er oppsiktsvekkende nok i seg selv at landets mektigste på kulturfeltet går ut mot en kritiker. Enda mer oppsiktsvekkende er det at Rongved Amundsen ikke ble møtt med argumenter som gikk mot innholdet idet hun hadde skrevet — noe som i seg selv ville vært utilbørlig — men med skuffelse over at hun i det hele tatt hadde vært så uforskammet å gi uttrykk for noe annet enn jubel i møte med spelene. Helleland hadde «håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur», og fordi «mange av spelene formidler norsk historie og kulturarv», «mobiliserer frivillige» og «skaper et enormt lokalt arrangement». Kulturministeren la til at hun «holdt med» de 200 000 som hvert år ser spel i Norge.

For det første er dette utspillet dypt nedlatende overfor de 200 000 som kulturministeren gjør seg til talsperson for — høyst forskjellige tilskuere fra forskjellige steder i landet, som ser forskjellige spel, og der det kan godt hende det er mange som leser spelkritikken med interesse.

For det andre legger Helleland for dagen et syn på kultur og kulturdebatt som i beste fall er ganske kynisk populisme, i verste fall en urovekkende uvitenhet om hva det er kritikk går ut på. Ingen er uenig i at det er en rekke positive ringvirkninger av spelkulturen, som historieformidling og lokale kulturløft. Men en kritikers jobb er naturligvis ikke å vurdere konsekvensene av spelet for nærmiljøet, eller den generelle stemningen blant de som stabler arrangementet på bena. Det er heller ikke å vurdere publikums opplevelse, eller, for «definere at publikum har dårlig smak», for å bruke en annen av Hellelands formuleringer.

Følelsene til den enkelte tilskuer har ikke kritikeren grunnlag for å si noe om, eller sette seg til doms over. Derimot er jobben å gi en uavhengig og velbegrunnet analyse og vurdring av kulturtilbudet nordmenn kan benytte seg av — for teateranmelderes del innebærer det iblant å anmelde spel. Verken anmelderen eller publikum skal se på anmeldelsen som en fasit — jeg har til gode å møte en kritiker som mener at 200 000 tilskuere sikkert mener det samme som kritikeren selv; det synet på egne meninger er visst forbeholdt statsråder.

For det tredje er ikke kritikerne ute etter å «ta» amatører, slik statssekretær Bård Folke Fredriksen (H) fremstilte det i Dagsnytt Atten på fredag, der han anklaget kritikerne for å ville holde spelene opp mot samme standarder som Nationaltheatret. Spelene har stort sett profesjonelle instruktører og hovedrolleinnehavere, som de selv gjerne vil at anmelderne i rikspressen skal skrive om. Og alle teateranmeldere jeg kjenner, er omhyggelige med ikke å gi ikke-profesjonelle dårlig kritikk — amatørskuespillere skal selvfølgelig ikke møtes med samme forventninger som yrkesskuespillere.

Det er da også sjelden det er amatørene som er årsaken når spel for dårlig kritikk (som de heller ikke alltid får). På Stiklestad har den lange speltradisjonen frembrakt flere gode scenepersonligheter — men «Spelet om Heilag Olav» skjemmes av Olav Gullvågs svulstige og historisk diskutable tekst, som tradisjonen krever at må ligge til grunn og som det er vanskelig for selv den mest følsomme regissør å fri seg fra.

En anmeldelse i en avis eller et tidsskrift har flere funksjoner. Den er en forbrukerveiledning, skrevet av én som ikke har noen økonomisk interesse av om du kjøper billett til forestillingen eller ikke. Den er en tilbakemelding til bransjen om hva en fagperson anså som vellykket eller mislykket i det som ble vist frem. I tillegg til dette er altså teaterkritikken — og filmkritikken, og musikkritikken, og litteraturkritikken — de første replikkene i en bredt anlagt diskusjon som skal sørge for at norsk kultur blir gjenstand for en bredere diskusjon enn samtalen familie eller venner imellom, i bilen på veien hjem fra forestilling.

Amundsens kritikk av norske spel var selvfølgelig ment å skape debatt, om innholdet og konklusjonene i tekstene hennes. Slike ordskifter, om innhold og kvalitet i forestillinger som mange nordmenn oppsøker, er forfriskende og nyttige for alle involverte, og har bidratt til å sette spel på dagsorden. Men det er stor forskjell på å si «jeg er uenig», og «du burde ikke skrive det du skriver». Det første er en sunn konsekvens av å ha ytringsfrihet i dette landet, den andre søker å innskrenke den samme ytringsfrihet. Ved å komme med en slik melding, bidrar dessuten Linda Hofstad Helleland til å mistenkeliggjøre en yrkesgruppe som allerede er gjenstand for en god del misforstått aggressjon. Det skaper ikke debatt, det skaper splid.

Som tungt valgflesk, slengt dovent på den populistiske grillen noen måneder før stortingsvalget er det, muligens, dessverre, ganske effektivt. Så klart vil mange reagere på slike utspill, og de som reagerer, er akkurat de Helleland gjerne vil ha som motstandere: Taletrengte kulturfolk med base i byen. Kritikerne er allerede en yndet skyteskive for mange. Det er ikke så mange som synes spesielt synd på oss — og det trenger de da heller ikke gjøre; det er tross alt en interessant og privilegert jobb det er snakk om. Skribenter som lever av å sende ut klare meldinger, må tåle å få klare meldinger tilbake — hva angår nivået på deres egne resonnementer. Men kritikerne fortjener ikke å bli tillagt motiver de ikke har eller å få oppgavene sine fordreid og feil fremstilt i offentligheten, og dét av kulturdepartementet.

Nær sagt alle som har kritikk som profesjon, får med jevne mellomrom mailer med sinte og feilaktige påstander. Noen mener vi tar feil hvis vi slakter en forestilling som hadde en stor og jublende publikumsmengde i salen — men salen kan være full av mange årsaker, der dyktig markedsføringsarbeid er én, og den eneste måten kritikeren kan være rettferdig på, er å prøve å se bort fra dette i vurderingen. Andre mener kritikerne forakter folks smak og bare roser smale kulturuttrykk som er for en vagt definert elite — men dette stemmer heller ikke: Det finnes mange eksempler på bøker, filmer og forestillinger som er populære både blant store publikumsskarer og blant medienes kritikere, som for eksempel Jo Nesbøs krimromaner og den Amanda-nominerte publikumssuksessen «Kongens nei». Påstanden om at noe som er populært nødvendigvis må være bra, har historisk vist seg ikke å ha så mye for seg.

For litt over hundre år siden var Rudolf Muus, den hyperproduktive underholdningsforfatteren bak titler som «Fabrikpigens Kjærlighedshistorie» og «Loelvens datter», antagelig Norges mest leste forfatter. Langt flere leste Muus’ melodramatiske fortellinger enn Ibsens skuespill og Hamsuns romaner. Likevel er det Ibsens og Hamsuns verk som har vist seg å gjøre inntrykk på lesere i alle tiår etter at de ble skrevet. Det er de som har denne slitesterke kvaliteten som kritikere kjemper for — selv om de slett ikke kan være uenige om hvordan denne kvaliteten kommer til uttrykk. «Et dukkehjem» og «Markens grøde» har da også fått sin fjellstø posisjon i norsk kulturhistorie delvis på grunn av de kilometer med tekst som er skrevet om dem siden de utkom, som har tolket og drøftet — der de første kritikerne som tok dem for seg har vært tunge stemmer.

I nyere tid har de omfattende debattene rundt romanserien «Min kamp» og tv-programmet «Hjernevask» utviklet seg til nyanserte ordskifter om det norske samfunnet og hva disse prosjektene sier om tilstanden der, med utgangspunkt i tekster som gjør det samme som hva gode anmeldelser gjør: Analyserer innholdet og temaene, og stiller spørsmål om hva som egentlig sies, og om det er godt, og om det er klokt, og om det setter et nytt og uventet lys på hvem vi er og hva vi driver med. Det er pussig at kulturministeren fra et parti som kaller seg konservativt, ikke ser behovet for kritikkens konserverende kraft. Det er nesten like pussig som at en statsråd fra Høyre, som ellers snakker høyt og lenge om hvordan flinke skoleelever og energiske næringsdrivende må bli anerkjent og få utfolde seg fritt, mener at det ikke er noen som er flinkere enn andre på kulturfeltet — eller i alle fall at dette ikke skal påpekes.

Hvis kulturminister Helleland ikke mener at kritikerne skal si høyt at også populære kunstuttrykk kanskje kunne vært en god del bedre — hva mener hun de skal gjøre da? Klumpe seg sammen i innforståtte tidsskrifter og bare samtale med hverandre? Ligge unna produksjoner som ikke finner sted i byene og som delvis er bygget på frivillighet, fordi de ikke skal sees på som forestillinger med en kunstnerisk visjon og utførelse som tåler diskusjon, men noe smått og nusselig som sikkert er hyggelig for de som er involvert i det? Gi avkall på ytringsfriheten fordi vi tror spelskaperne er for sarte til å tåle det? Den dagen det skjer, er det virkelig utvist forakt for folks smak. Den dagen det skjer, er norske verdier virkelig under angrep.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook