STRANDET: Regjeringens flyseteavgift gjør at Rygge flyplass står i fare for å legge ned. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
STRANDET: Regjeringens flyseteavgift gjør at Rygge flyplass står i fare for å legge ned. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Hvis ikke Rygge overlever en flyavgift på 88 kroner, var det kanskje aldri liv laga uansett

Flyseteavgiften er ikke optimal, men er likevel et steg i riktig retning.

Kommentar

I går kom beskjeden mange hadde ventet på. Rygge flyplass varslet at de vil legge ned den sivile trafikken. Det skal skje fra og med 1. november i år om ikke flyselskapet Ryanair endrer på vurderingen om å kutte ut flyvningene fra og til Rygge. Tusen arbeidsplasser står i fare for å forsvinne.

Det har fått debatten om flyseteavgiften på 88 kroner per passasjer, til å blusse opp igjen. Den skal etter planen innføres 1. juni. LOs avdeling på Rygge er ikke i tvil om at det er «den hodeløse politikken som er ført på området» som har skylda for at Rygge nå må kaste inn håndkle. Heller ikke styreleder i Rygge sivile lufthavn AS Pål Tandberg er nådig i sin kritikk av regjeringen. Avgiften er «politisk meget dårlig håndverk», sier han til Dagbladet.

Statsminister Erna Solberg har forsøkt å spinne saken til sin fordel. På sin Facebook-side skriver hun at «denne regjeringen lar seg ikke presse av Ryanair når det gjelder en avgift den norske nasjonalforsamlingen har vedtatt, og som i prinsippet går på det grønne skiftet.»

Solberg har selvfølgelig rett i at målretta avgifter er nødvendig for å fremme det grønne skiftet, slik Grønn skattekommisjon har utredet. Hun har også rett i at politikernes jobb i en slik situasjon er å stå hardt på det rette når sterke kapitalkrefter truer med utflagging og nedleggelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det forutsetter imidlertid at avgiftene er målretta og verdt prisen. Her er det ikke åpenbart at det er tilfellet. Både LO og Rygge har rett i at det politiske håndverket i denne saken har vært på halv tolv.

Flyseteavgiften selges som en klimaavgift, men er først og fremst en fiskal avgift ment å skaffe staten inntekter. Det er bekreftet av finansminister Siv Jensen. Var den ment å redusere klimautslippene ville den vært knyttet til mengden utslipp og variert med lengden på flyreisene, ikke vært den samme uavhengig av reisens karakter. Utformingen av avgiften er også mangelfullt utredet, noe som blant annet har ført til rettmessig kritikk fra Konkurransetilsynet.

Til tross for kritikk fra flere hold har regjeringen og samarbeidspartnerne stått hardt på at avgiften må gjennomføres. Det er paradoksalt all den tid ingen ser ut til å være fornøyd med den. Frp ønsker av velkjente høyrepopulistiske grunner ikke at noen slike avgifter skal innføres. Heller ikke Høyre er noen stor tilhenger av avgiften. Venstre skulle helst sett at en annen og mer målrettet klimaavgift kom på plass og store deler av opposisjonen er nå i harnisk.

I spørretimen i Stortinget i dag gikk både Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre til frontalangrep på regjeringen. «Flyseteavgiften er meningsløs i en situasjon med så høy ledighet. Det er ikke for seint å snu», var Støres klare budskap.

Kanskje det nettopp er fordi avgiften er resultat av et dårlig kompromiss, at regjeringen står så hardt på at avgiften skal gjennomføres. Siden målet ikke først og fremst var å kutte klimagassutslipp, er det liten vilje til å finne bedre løsninger enn den som skal innføres. Inntektene er allerede sikret og regjeringen vil ikke risikere å måtte inngå flere smertefulle kompromisser.

Det er forståelig at Arbeiderpartiet går så hardt ut mot avgiften som de gjør. Hastearbeid fra regjeringen, krangel mellom Frp og Venstre, samt en dårlig innrettet avgift som nå ser ut til å koste rundt tusen arbeidsplasser i en tid hvor arbeidsledigheten allerede er alt for høy, er et åpent mål for arbeidspartiet.

Men de må likevel balansere på en knivsegg. Troverdigheten til partiet i klimapolitikken er tynnslitt. Når partiet kritiserer regjeringen og Venstre for å innføre en avgift som går utover arbeidsplassene, høres de ut som de industrisosialistene de har tradisjon for å være.

Selv om de beroliger oss om at de er for bedre klima- og miljøavgifter, er det først og fremst arbeidsplasser og arbeidsledighet som preger partiets retorikk.

Det lover ikke godt. Klimaavgifter vil nødvendigvis medføre at noen arbeidsplasser vil gå tapt. Hvis eksisterende arbeidsplasser alltid skal gå foran avgifter ment å vri forbruket vårt i klimavennlig retning, vil det grønne skatteskiftet aldri bli realisert.

Til tross for at Ap har inne andre klimaskatter i sitt alternative budsjett, er det heller ikke gitt at de har faglig ryggdeknijng når de angriper regjeringen for å innføre en håpløs flyavgift. For selv om flyseteavgiften er suboptimalt utformet, er den et steg i riktig retning. Den vil ha en direkte virkning ved å redusere antallet flyreiser utenfor EØS-området.

Arbeiderpartiet viser til Siv Jensens svar i spørretimen i mars og påpeker at det samme ikke vil gjelde innenfor EØS, siden store deler av kuttene bare vil bli møtt av høyere utslipp andre steder. Grunnen ligger i at vi er en del EUs klimakvotesystem. Men i dagens situasjon hvor det går inflasjon i klimakvoter, er ikke det en spesielt god kritikk. Vi er nødt til å kutte utslipp lokalt inntil EU får fingeren ut og strammer til kvotemarkedet.

Tilfellet Rygge illustrerer hva som vil skje med investeringer som ikke tar høyde for endringer i klimapolitikken. Hvis ikke Rygge var liv laga med en liten klimaavgift på 88 kroner per passasjer, så var muligens avgjørelsen om å gjøre om flyplassen til en sivil flyplass en dårlig vurdering i utgangspunktet.

Rygge kan dermed se ut til å bli enda et eksempel på en «stranded asset», en tapt investering, som følge av endringer i klimapolitikken. De vil det bli mange av om ikke politikerne viser en forutsigbar vilje til å skattlegge forurensende aktivitet på en god og effektiv måte, og næringslivet oppfatter signalene.