BER OM STØTTE: Irans president Hassan Rouhani har stor folkelig støtte til atomavtalen som Donald Trump har skrotet. Foto: AP / NTB Scanpix
BER OM STØTTE: Irans president Hassan Rouhani har stor folkelig støtte til atomavtalen som Donald Trump har skrotet. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Trump vil ha regimeskifte

Hvis Iran kollapser

Det er ikke lenger noen umulighet at Iran kan kollapse. Skulle det skje har vi fire ganger Syria ved Europas grenser.

Kommentar

Det er ikke lenger noen tvil. USAs 45. president vil ha regimeskifte i Iran. Donald Trumps skroting av atomavtalen med Iran er bare begynnelsen av en diplomatisk og økonomisk tre-trinns rakett rettet mot presteregimet i Teheran. Det andre trinnet er gjeninnføring av de økonomiske sanksjonene mot landet, som startet 5. august, men som først begynner å bite for alvor i november, når den iranske oljeeksporten rammes. Og det tredje trinnet er Trumps aktive dyrking av alliansene med Irans hovedfiender Israel og Saudi-Arabia, der han ikke bare har støtte fra sine egne instinkter og impulser, og sin jødiske og ekstremt Israel-vennlige svigersønn Jared Kushner, men også fra sine ny-konservative ideologer, som den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton. De vil alle se presteblod flyte i Teheran, de vil ha ayatollahene bort, de vil ha regimeskifte i Iran.

Det kan være mange gode grunner til ville det. Som vi blant annet har lært fra Per Sandberg-saken så er Iran et teokrati der prestene ifølge grunnloven har all makt. Det er et land der kvinner blir straffet hvis de ikke er tildekket, og der det som er av politisk opposisjonelle fengsles og tortureres. Iran er et på alle måter ytterliggående illiberalt diktatur som dyrker sin anti-vestlige og anti-israelske profil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er også grunn til å be om litt varsomhet. Iran er et land med 80 millioner innbyggere, fire ganger så mange som i Syria før krigen startet, og minst to millioner - ti prosent av befolkningen - rømte landet. Iran er et land med latente etniske konflikter, selv om de ikke er så store som i Syria. Og Iran er et land uten noen realistisk alternativ ledelse til prestestyret, akkurat som Syria ikke hadde noe realistisk alternativ til diktatoren Bashar al-Assad da borgerkrigen startet der.

Alle forsøk på å undergrave presteregimet har så langt feilet. Regimet baserer sin kontroll på en brutal og godt utbygd etterretningstjeneste, men også på en viss folkelig legitimitet. Det siste opprøret var i 2009, da president Mahmoud Ahmadinejad forfalsket et valg, slik at han ble gjenvalgt. Studenter og liberale strømmet ut i gatene for å demonstrere mot valgfusket, men ble brutalt slaktet ned.

Dagens president Hassan Rouhani ble både valgt og gjenvalgt på løfter om at sanksjonene mot landet skulle opphøre, og økonomien normaliseres. Atomavtalen Iran hadde med USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike og Tyskland er Rouhanis forsøk på å gradvis normalisere forholdene i Iran. Han har et klart mandat fra folket for å få sanksjonene opphevet, og har blitt aktivt motarbeidet av de mest konservative blant presteskapet.

Det er i denne situasjonen Trump erklærer atomavtalen krig og gjeninnfører og forsterker sanksjonene mot presteregimet. Det skjer samtidig med at sommeren har vært uvanlig i Iran. I mange byer har folk gått ut i gatene for å demonstrere mot regimet. Dag etter dag har de holdt ut, og protestert mot vann-mangel etter uvanlig tørke, mot brød-priser etter at valutaen, rial, her mistet halvparten av sin verdi i forhold til dollar siden januar, mot arbeidsledighet og nepotisme. Forholdene er så dårlige at mange av de rundt tre millioner flyktningene fra Afghanistan nå reiser tilbake dit.

Det er tegn i tiden. Hvor dramatiske disse tegnene er, vet vi ikke. Men vi vet at når de amerikanske oljesanksjonene trer i kraft i november, så regner man med at mer enn 60 prosent av inntektene fra oljeeksporten vil forsvinne, og at det vil få dramatiske konsekvenser for økonomien. Og skulle Trump lykkes i sitt forsett om regimeendring, vil dette ikke ramme USA. Men det vil ramme Europa. I fjor flyktet nesten 200 000 iranere fra hjemlandet. Med regime-kollaps vil det tallet eksplodere, og alle som legger på flukt vil søke mot Europa.

Det er mange gode grunner til å søke regimeendring i Iran. Men det er også mange gode grunner til ikke å gjøre det, og heller arbeide for at regimet forandrer seg selv.