ANKER TIL TILVÆRELSEN: Veien ut av kronisk utmattelse var langt på vei brolagt med post-it-lapper for Kjersti Annesdatter Skomsvold. Nå har hun også fått hunden «Beckett» som et anker til tilværelsen - en hund er tross alt lettere å tilfredsstille enn en selv, ifølge forfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ANKER TIL TILVÆRELSEN: Veien ut av kronisk utmattelse var langt på vei brolagt med post-it-lapper for Kjersti Annesdatter Skomsvold. Nå har hun også fått hunden «Beckett» som et anker til tilværelsen - en hund er tross alt lettere å tilfredsstille enn en selv, ifølge forfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

«Hvis jeg skriver en bok, blir jeg et menneske igjen»

Kjersti Annesdatter Skomsvold skrev seg ut av alvorlig sykdom.

Vår anmelder er helt over seg over «Monstermenneske». Les hva hun skriver her.

(Dagbladet:) - Jeg er redd for at noen skal tro at alle disse gode tingene bare oppsto, sånn, «ta-da!». Det har vært kjempevanskelig. Da jeg sto oppi det, visste jeg jo ikke at jeg kom til å klare dette, sier Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Akkurat nå er det rart å tenke seg at Skomsvold noensinne har hatt vanskelig for noen ting. Debuten «Jo fortere jeg går, desto mindre er jeg» ble lansert i 14 land, og det ser ikke ut til at hennes nye bok vil gjøre det dårligere. Rettighetene er allerede solgt til USA, Storbrittannia og Danmark.

«Monstermenneske» er boka om den vanskelige veien ut av sykesenga, og inn i den litterære verdenen. Den får kritikerne til å hente fram superlativene.

Tilværelsestap I sju år var Skomsvold lenket til senga med kronisk utmattelsessyndrom (ME).

- Først ble jeg sjuk, så ble jeg dumpa midt oppi det. Jeg var til og med innom et gamlehjem, sier Skomsvold.

- Jeg ble så redd, jeg mistet alle knaggene jeg hadde hatt i tilværelsen, en etter en.

Små steg Knaggene hun hadde mistet i tilværelsen, erstattet hun med noen ørsmå språklige. Hun begynte å skrive korte setninger på gule post-it-lapper, små steg på vei mot drømmen om å bli forfatter. Eller mot det å bli et menneske, det var to sider av samme sak for 33-åringen.

-Når du er syk, er det vanskelig å tenke på noe annet, litt som at alt du tenker når du har hodepine er at du har hodepine. Skrivinga lot meg tenke på setninger i stedet for sykdommen.

Kritikerros - Skomsvold har en veldig egen stil. Hun er håpløst morsom, sier Audun Vinger, redaktør i litteraturtidsskriftet Vinduet.

- Dette er noe av det bedre jeg har lest av norsk samtidslitteratur på en god stund, sier Margunn Vikingstad, som har anmeldt boka for Dag og Tid.

Dagbladets Ellen Sofie Lauritzen, får fysiske reaksjoner av å lese.

- Den gir meg en indre jubel når jeg leser, det kribler i magen. Hun klarer å være morsom og gravalvorlig på samme tid, sier hun.

- Man sier ofte at folk snakker rett fra levra; Skomsvold skriver rett fra levra.

Ventet på målstreken Men Skomsvold har alltid hatt et ambivalent forhold til sin egen suksess. Hun går med hud og hår inn i alt hun gjør, med et mål om å gjøre det så godt som mulig. Samtidig er hun jenta som gjemte seg i skogen et lite kvarter, da hun i barndommen skjønte at hun kom til å vinne et orienteringsløp ellers.

- Det var sånn da jeg skåret mål på fotballen også, jeg ble glad, men enda mer sjenert, så jeg klarte ikke å strekke armene i været og juble.

Nå er hun eldre, hun klarer å slappe av mer, og er ikke så redd for å si det hun engang var sjenert over at hun innbilte seg: Kjersti Annesdatter Skomsvold kan skrive god litteratur.