FORVERRES: Artikkelforfatteren med sin autistiske sønn. Statsbudsjettet gjør hverdagen vanskeligere, skriver hun. Foto: Privat
FORVERRES: Artikkelforfatteren med sin autistiske sønn. Statsbudsjettet gjør hverdagen vanskeligere, skriver hun. Foto: PrivatVis mer

Hvis min sønn kunne snakke

Fy skam! til regjeringen.

Debattinnlegg

Hadde min sønn vært i stand til å snakke, tror jeg han ville sagt noe slikt:

«Jeg er en ung mann på 26 år. Blid kar som står opp tidlig hver morgen etter brukbar nattesøvn, men er blant de uføretrygdede i vårt lille, rike land. Jeg har gjennomført både grunnskole og videregående. Der ble jeg god på å trille ting i tralle, makulere papir, være med å kjøre kommunal post, røre i gryta på kjøkkenet, sortere ting og tang, og spille på alt med tangenter etc..... Takket være en sta og pågående mamma og levelige stønader fra NAV, har jeg greid å skaffe meg en egen leilighet i et privat bofellesskap med andre likesinnede. Her trives jeg veldig godt, og har det bra etter forholdene. Jeg trenger hjelp til alt, døgnet rundt, og englene rundt meg gjør så godt de kan! Selvsagt er det mye som kunne vært bedre i forhold til å fylle hverdager, helger og ferier med meningsfylte aktiviteter og "arbeid".»

Men, som sagt, dette greier jeg ikke alene, og vårt lille, rike land har ikke budsjett til å ansette nok kvalifisert personale som kan gi meg og andre i samme situasjon mulighet til dette hver dag. Jeg lærte mye på skolen, men nå når jeg har blitt voksen er det dessverre færre som kan hjelpe meg til å opprettholde ferdighetene mine. Ikke fordi  at englene rundt meg ikke vil, men det tar tid og krefter å sette seg inn i hva jeg mener og kan. Det er det visst hverken økonomi, tid eller rom for?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 5 år har jeg bodd i min egen leilighet nå, og mamma hjelper meg å holde orden på banklån, utgifter og slikt, slik at de går opp i forhold til min uføretrygd. Jeg sover fortsatt godt om natta, og merker ikke så mye til den politiske stormen rundt meg.

Verre er det for mamma, tror jeg. Hun vil jo så gjerne at jeg skal fortsette å eie mitt eget lille rede og føle meg trygg i en mest mulig forutsigbar verden, for hun vet så inderlig godt at mitt autistiske `jeg` trenger det! Og hun vet også veldig godt at hadde jeg ikke eid mitt eget sted, kunne jeg bli nødt til å flytte hit og dit i takt med ulike politiske retninger som blåser til alle kanter.

Det nye statsbudsjettet vil tydeligvis gjøre mitt liv, og andre som meg, enda mer utfordrende enn det allerede er. Forstå det den som kan? Kjære politikere! Ikke glem at det alltid er en årsak til uføretrygd. Hvordan kan det da være mulig å gjøre det dere er i ferd med å gjøre nå? Lage regler som rammer bredden gjør alltid de mest sårbare enda mer sårbare! Alltid! Det viser seg igjen hvem som må betale for at de rike atter en gang skal få de beste godene i samfunnet vårt. Fy skam!