Ytringsfrihet:

Hvis noen skal holdes utenfor talerstolen, bør det være på grunn av faktagrunnlaget snarere enn moralen

2019 har så langt vært stappfull av debatter om hvem som bør eller ikke bør få taletid. Men det er ikke så lett å svare ja eller nei.

Kommentar

Hvis noen om ti år skal lage en tv-serie om våren 2019, er dette kanskje en av debattene de vil la summe i bakgrunnen: Den om hvem som skal få snakke fra hvilken talerstol. Minst fire slike diskusjoner har rast de siste månedene.

Skal Trump-strateg Steve Bannon få snakke under Mediedagene i Bergen? Bør Litteraturhuset i Oslo leie ut lokalene sine til grupperinger som forfekter konspirasjonsteorier om terrorangrepet 11. september? Burde en tenkt Holocaust-fornekter få snakke på Universitetet i Bergen? Og var det riktig eller feil av universitetet i Cambridge å trekke tilbake sin invitasjon til den omstridte psykologiprofessoren Jordan Peterson?

I sin mest banale form blir disse debattene en klinsj mellom de som henviser til ansvarlighet og de som henviser til ytringsfrihet. Men spørsmålene er mer kompliserte enn som så, fordi det er snakk om forskjellige institusjoner og forskjellige årsaker til at disse gjestene, virkelige eller hypotetiske, møtes med kritikk.

For det første: Alle har rett til å si det de mener, så lenge de ikke bryter norsk lov, og kommer med hets og trusler. Men du kan ikke kreve å få si det du vil på den arenaen du måtte ønske. Aviser og institusjoner forvalter sine spalter og scener ut fra regler de setter selv, og de er ikke forpliktet til å la noen slippe til. Slik redigering er ikke sensur.

For det andre: Institusjonene som styrer portene inn i det offentlige rom, bør anstrenge seg for å holde den porten stor og åpen, og inkludere et stort mangfold av ideer, også av den typen de misliker. Det er uheldig hvis for store deler av befolkningen har sterke meninger eller kjenner på en frykt eller bekymring som de opplever at det ikke er rom for i offentligheten, at de ikke føler seg representert i den overordnede samtalen om samfunnet og hvor det er på vei.

For det tredje: Mediene og kunnskapsinstitusjonene er basert på en idé om saklighet og etterrettelighet, på at det er metoder som er bedre til å frembringe kunnskap enn andre, og på at ideer og utspill må tåle å bli kritisk gransket. Noen utsagn holder høyere kvalitet enn andre, fordi de er basert på bedre empiri og på mer stringente og saklige resonnementer.

Noen utsagn er direkte og skadelig feilinformasjon. Det er derfor det er på sin plass å arrestere mediene når de legger opp til debatter med såkalt «falsk balanse», der partene presenteres som jevnbyrdige selv om den ene snakker ut fra forskning eller håndfast erfaring eller begge deler, og den andre på grunnlag som ikke holder. Da radioprogrammet «Her og nå» satte opp en vaksinedebatt mellom en overlege og en konspirasjonsteoretiker fosset reaksjonene inn, og NRK måtte gå ut og beklage.

Dette er en utfordring for institusjonene i en tid da konspirasjonsteorier brer seg. Hvordan skal man holde takhøyden luftig og samtidig passe på ikke å feilinformere? Hvordan skal man la alternative stemmer slippe til og samtidig unngå å spre konspirasjonsteorier?

Generelt fremstår det som klokere, og mer i tråd med institusjonenes oppgave, å sile med utgangspunkt i etterrettelighet og ikke moral; å ha større toleranse for uortodokse og provoserende analyser og samfunnssyn enn for sviktende faktagrunnlag. Det kan legge til rette for at publikum får orientert seg i idélandskapet som finnes, og få tilgang både til kontroversielle synspunkter og argumentene mot dem, men forhåpentligvis hindre at de blir direkte villedet.

Så er det likevel ikke fullt så enkelt. Rommet for skjønn vil uansett være stort og krevende å navigere. Vertskapet må vurdere når en gjest har et budskap som kan virke så omdiskutert, ubehagelig eller direkte fiendtlig at de ikke bør få snakke uimotsagt, men møte en godt forberedt samtalepartner som kan konfrontere dem med de problematiske sidene av budskapet deres. Det er ikke bare deres egen fremstilling av seg og sitt som bør komme frem. Det var ikke heldig da Julian Assange fikk spre konspiratoriske påstander om journalister under Holberg-debatten ved Universitetet i Bergen, og bare bli møtt av høflig applaus; det var heller ikke bra da NRKs «Salongen» ryddet plass til en times koseprat med fredsforsker Johan Galtung uten å være innom de mistenkeliggjørende antisemittiske utsagnene hans.

Det er heller ikke alltid lett å avgjøre hva som tilfredsstiller krav til etterrettelighet og hva som ikke gjør det. En analyse kan være basert på et så selektivt faktagrunnlag at den gir et fordreid og paranoid bilde av verden. En faktaopplysning kan være omdiskutert, og umulig å sjekke til bunns. Spørsmålet om når vi kan si at vi vet noe, vil fremdeles være komplisert.

Hva angår de fire innledende debattene, så er dette et forslag til konklusjon: 1) Ja, forutsett at Bannon møter en tilstrekkelig kritisk intervjuer. 2) Neppe. 3) Ikke helt heldig, selv om Litteraturhuset ikke har samme samfunnsoppgave som et mediehus. 4) Galt. Disse spørsmålene er mer utfordrende å besvare enn hva mange later som. Men så må vi jo prøve, likevel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.