Hvis NRK ikke fantes

«Selv når NRK fins, blir det tøft å sikre at du clicker på NRKs tilbud nede på menylisten over tilbudene.»

Hvis NRK ikke fantes, ville norsk liv vært dårligere forsvart mot utvanning. I dag fremelskes globalisering. Det øker presset mot den norske kulturterskelen. Kommersielt basert kringkasting kan oppleve at kjøpekraftige annonsører ikke synes kulturforsvaret er det viktigste. Hvis NRK ikke fantes, sto Norge mediemessig dårligere rustet til å leve ut sitt særpreg når TV-industrien går over til digital teknologi.

Årsaken er åpenbar. All verdens TV-tilbud smelter sammen med all verdens skrifttilbud og radiotilbud i «en portal» på Internett - i virkeligheten svært, svært mange portaler. Den beste sikring mot at medieforbrukerne ikke velger bort almenkringkasterproduktet, må legges nå. Stikkordet er programinnhold, egenprodusert stoff. For neste gang noen klekker ut en fiks programidé som går sin genremessige seiersgang verden over, beholder de copyrighten. I den digitaliserte verden haker du bare av norsk som brukerspråk i Internett-portalen der den populære genre bys frem. Da kan nasjonale variasjoner av internasjonale kioskveltere få skrinnere kår. Det kan for eksempel skje ved at fremtidens opprinnelige eier av «Klassefest»-konseptet som vil være avhengig av en norsk vri, kjøper inn Dan Børge Akerø for en stakkels stund i stedet for å selge brukerrettighetene til NRK. Muligens, og uten at det er avgjørende at akkurat NRK sender denne programgenren. Men de kommersielle mediegigantene vil dyrke frem andre internasjonale underholdningsgenrer som er mindre avhengig av et gjenkjennelsesmoment i den enkelte nasjon. Slike gjengangere vil bli massivt markedsført, til fremme for fortjenesten og på bekostning av genrer som spiller på det nasjonale særpreg.

Fremtidens internettbaserte medietilbud blir kanskje ikke så mye mer norskpreget enn hårshampoohyllene er i dag. Hvis NRK ikke fins. Beste garanti for det norske ord i eget hus er nå å bevare et miljø som kan produsere kvalitetsstoff vi ikke kan vente fra de internasjonale mediegigantene. Globaliseringsevangeliet stigmatiserer ønsket om nasjonalt særpreg. Slik skjer trendsettingen. Den er villet. Den gir aldri et bidrag til den viktige debatten om hvorvidt nasjonalstaten har utspilt sin historiske rolle. Men overalt er likevel evnen til fremmedspråk langt svakere enn den proklamerte globaliseringsviljen. Kanskje kan bare de rikeste, små land bevare en ikke-kommersiell, nasjonal kringkaster. Det forjettede land for reklameindustrien er kjøpekraften internasjonalt. Enkelt sagt er færre reklamefilmer brukt på et større publikum i mange land penger tjent. Medierommet må derfor internasjonaliseres. Det skjer alt. Profitten vinner - det nasjonale særpreg blir dårlig butikk i dette evangelium. Reklamebransjen klarer nok også hoppet over i den digitaliserte verden. Kampen om betalingsportalene blir beinhard, det er den allerede. Skal det forstandige mennesker kaller for godt stoff, ha en sjanse i det villniset, må publikum vite hvor de skal clicke. Hvis NRK ikke fins. Selv når NRK fins, blir det tøft å sikre at du clicker på NRKs tilbud nede på menylisten over tilbudene. Hvis ikke eieren holder kvaliteten på NRK-produktet ved like. Verdens største økonomiske konsern er i dag en IT-gigant. Kjøp ikke medieaksjer der, for da blir norske TV-produkter en truet art. Brukt oljepenger på å sikre NRKs verdifundament!

I den støy som allerede rår i det offentlige rom, blir det vanskeligere og vanskeligere å selge ettertenksomheten i dagens medieverden. Hvis NRK ikke fantes. Alle er enige om at kampen om folks oppmerksomhet brutaliseres. I nyhetsmediene er en slik brutalisering nesten vanskeligst å unngå. Men brutaliseringen bør begrenses også på denne fronten. Men nyhetene er trass i alt mer forankret i en slags felles bevissthet enn mye annet som mediene skal leve av. På andre områder av medienes virksomhet kan det særlig bli ett spørsmål som avgjør fremtidens prioriteringer: «Kan dette selges inn til folk? Og til hvilken pris?» Også i den digitaliserte, internettbaserte mediefremtiden kan det bli et spørsmål om kommersiell salgbarhet. Store krefter vil bli satt inn for å bevare reklamebransjens plass også i det digitaliserte medieuniverset. Faller da dokumentarfilmen om rosemaling i Seljord eller radioprogrammet om Bergens-dialekten bort fordi de som clicker på slike tilbud på portalenes menylister, blir for få, selv i Norge? Antakelig. Hvis den meningsdannende prosess i Norge likevel ender med å fastholde at slikt skal lages, blir det et ansvar for NRKs eier å se til at innholdsprodusenten på Marienlyst holdes ved like som sådan. Sagt litt bøllet-brutalt må noen fortsatt kjenne til stiene som fører frem til Seljord og vite hva rosemaling er! Sjansen for at den kompetansen holdes i hevd av internasjonale mediegiganter, skal ikke utelukkes, men er antakelig ikke så stor. Jeg er selvsagt mindre bekymret for at Bergens-dialekten ikke skal få sitt. I Norge. Men egentlig er det snakk om et trekantforhold mellom normavvik, salgbarhet og utdannelsesnivå når det skal prioriteres i den norske mediefremtiden.

Økt utdannelsesnivå i Norge utfordrer dagens medieprioritering, der fraviket prioriteres dekket i urimelig grad fremfor normen. Den formodede utvikling av erkjennelse i samfunnet utvikler seg slik at de kommersielle medieinteressene vil representere et etterslep. Sagt enklere vil kommersielle medier fortsatt prøve å selge sensasjonalismen, selv etterat befolkningen med høyt utdannelsesnivå har gjennomskuet strategien som vindskeiv i forhold til den virkelighet folk selv umiddelbart kjenner som sin egen. Fallende opplagstall for VG og Dagbladet samt nedgangen i TV2s reklameinntekter kan være små tegn på at prosessen allerede er i gang: Ola nordmann tror nå engang ikke at hans trygge liv speiles gjennom sensasjonalismen. Det må ikke bli for stor avgrunn mellom det medieskapte bildet av samfunnet og det folk selv vet om virkeligheten rundt dem! Det har med det sunne samfunn å gjøre, for å låne tittel fra Erich Fromm. For vinner illusjonismen på den kommersielle mediesiden, så går det ut over realismen og samfunnsfornuften. Hvis NRK ikke fins! Men det koster penger, og det er kjedelig å slåss for opplysningstiden. Å selge fornuft er lite sexy om det er aldri så nødvendig. Unntaket selger så langt bedre enn regelen, men er selvfølgelig langt mindre representativ. Det rår en fare for at det blir nødvendig i fremtiden «å stikke finger'n i jorden for å kjenne hvor vi er»! Og ikke bare mediepolitisk, men rent erkjennelsesmessig. Hvis NRK ikke fins! Da kan det bli dyrt å knytte opp en ny navlestreng mot et mer realistisk erkjennelsesnivå, både om samfunnet og i samfunnet vårt. Kanskje erkjennes dette først som problem når én eller to generasjoner har fått sine doser «reality-TV». Populære medieteiger med stort kommersielt potensial i Norge fremstår allerede som dårlige kopier av 60-tallets russeaviser. Den gamle kringkastingen i Norge var tuftet på verdier som folkeopplysning, etter hvert også på et mer utpreget liberalt grunnsyn. Forsvaret av dette kan komme til å fremstå som nytenkning i den fremtidige mediedebatten. For motkreftene er sterke og sterkt økonomisk motiverte. Det viser strevet etter å legge opp til en ellevill, historieløs debatt om medieverdenen, det frie ord og liberalistiske rammer som lett nok spores på tegnebrettene til rådgiverimakerne i Oslo 1 og Oslo 2.