FORGIFTET: Spionen Sergej Skripal ble forgiftet. Er også politikken forgiftet? Av spioner? Foto: NTB Scanpix
FORGIFTET: Spionen Sergej Skripal ble forgiftet. Er også politikken forgiftet? Av spioner? Foto: NTB ScanpixVis mer

Diplomatutvisningene

Hvis spionene styrer oss

De politiske lederne i verken Moskva eller London har noe rasjonelt politisk motiv for diplomatutvisningene som preger nyhetene. Har de gitt over kontrollen til spionene?

Kommentar

139 diplomater er utvist fra USA og Storbritannias allierte i Europa, Canada og Australia etter drapsforsøket i Salisbury på den russiske dobbeltagenten Sergej Skripal og hans datter. Den britiske regjeringen sier at Russland står bak drapsforsøket i Salisbury, og har fått med seg sine venner i en «solidaritetsutvisning» av russiske diplomater. Og Russland har varslet at de vil svare med samme mynt.

Vi står overfor den verste diplomatiske krisa etter Den kalde krigen, der blant annet den norske utenriksministeren - basert på informasjon fra den britiske regjeringen - sier at Russland har bedrevet kjemisk krigføring i et NATO-land. Den britiske utenriksministeren Boris Johnson sier at ordren om å drepe Skripal kom fra Putin selv. Men verken Johnson eller Ine Marie Eriksen bringer beviser til torgs. At de manglende bevisene - hvis slike bevis finnes - svekker deres sak, ser ikke ut til å bekymre dem. Det burde det.

Boris Johnson er en politisk slugger, som har som merkevare å slå om seg med omtrentligheter. Og er utsagnet om at Putin ga ordre til drapsforsøket på Skripal en omtrentlighet, eller er det dokumenterbart? For hvilke motiver skulle Putin ha for å skape enda en krise med Vesten? Drapsforsøket skjedde to uker før det russiske presidentvalget 4. mars. Men er det rimelig grunn til å tro at et drap på en perifer landssviker, og en forutsigbar diplomatisk krise, ville mobilisere russere til å stemme på Putin? Det er ikke det vanlige russere forteller meg. De forteller om angst for at det anstrengte forholdet til omverdenen skal komme ut av kontroll.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det meste tyder på at nervegiften Novichok, som ble brukt mot Skripal, stammer fra russiske kilder, det var den sovjetiske våpenindustrien som utviklet nervegiften. Men betyr det at det nødvendigvis var Putin som ga ordre til at den skulle brukes til å henrette Skripal? I Putins Russland er etterretningen en høyt prioritert politisk aktør. Observatører som følger russisk etterretning sier at tjenestene har blitt mindre detaljstyrt etter at Putin kom tilbake som president i 2012. I disse miljøene er det en konkurranse om å gå langt for å utfordre Russlands motstandere, og straffe landssvikere.

Redaktøren i den regimekritiske radiokanalen Ekko Moskva, Aleksej Venediktov, er en av dem som mener at det i disse miljøene har blitt tryggere å gå for langt, enn ikke å gå langt nok, for å tilfredsstille sine sjefer. Det åpner for muligheten for at noen i denne saken har gått for langt for å demonstrere sin fedrelandskjærlighet, patriotisme og profesjonalitet. Vel vitende om at sannsynligheten likevel er stor for at de vil få tilgivelse, eventuelt også anerkjennelse, fra den politiske ledelsen, med Putin i spissen. Vi er i så fall vitne til at en aggressiv russisk utenrikspolitikk drives av spioner som av og til ikke er under 100 prosent politisk kontroll.

Russland blånekter for å ha noe med drapsforsøket på Skripal å gjøre. Akkurat som landet blånektet for ikke å ha noe med drapet på Aleksandr Litvinenko å gjøre i 2006, til tross for at alle spor av det kjernefysiske stoffet polonium pekte mot den tidligere KGB-agenten Andrej Lugovoj. Vi vet at Russland har blånektet for å ha noe å gjøre med nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet over Øst-Ukraina i 2014, til tross for at det meste av etterforskingen peker i den retningen. Og vi har ikke glemt at Putin blånektet for at det var russiske soldater som tok kontrollen over Krim da russerne annekterte halvøya i 2014, inntil Putin etter et år plutselig sa det selv, da han sa at annekteringen var en stor triumf for russisk etterretning.

Putins Russland har altså noen utfordringer i forhold å fortelle det som mest sannsynligvis er nærmest en sannhet. Likevel ville den britiske regjeringen stått sterkere i sin sak hvis den hadde sagt hva som får den til å si at «Putin ga ordren», og hvis den hadde etterkommet russernes ønske om å få utlevert spor av nervegiften som angrep Skripal. Det hadde gitt oss som borgere i demokratier muligheten til selv å vurdere de dramatiske skrittene som nå er tatt på vegne av oss.

Men i Storbritannia sitter utenlandsetterretningen MI6 og forlanger hemmelighold. Akkurat som russisk etterretning kanskje i denne saken har tøyd sitt politiske mandat. I så fall står vi overfor spioner som drivere i en dramatisk konflikt, der politikken delvis har abdisert. I så fall er vi på ville veier.