OSLO: Bevæpnet politi i forbindelse med fredsprisutdelingen i Oslo.  Politi. Våpen. Bevepning. Foto: Hans Arne Vedlog   /  Dagbladet
OSLO: Bevæpnet politi i forbindelse med fredsprisutdelingen i Oslo. Politi. Våpen. Bevepning. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Hvis terrortrusselen gjør politibevæpning nødvendig, bør det skje gjennom en full politisk behandling

Bevæpningsdebatt etter Paris-terroren

Meninger

Etter terrorangrepene i Paris forrige uke tok det ikke lang tid før tilhengere av politibevæpning mente at dette måtte føre til en revurdering av myndighetenes beslutning (tidligere samme dag) om å avvikle den midlertidige bevæpningen av norsk politi.

At regjering og justisminister ba POD foreta en fornyet vurdering i lys av slike dramatiske hendelser nattens terror, var veldig naturlig og rimelig (for ikke å si en selvfølge). Men også etter at POD og PST tilsynelatende konkluderte raskt med at det ikke forelå grunn til å endre på gårsdagens beslutning (om å gå tilbake til normalordningen med fremskutt lagring), fortsatte Frps justispolitiske talsmann Ulf Leirstein å insistere på at det var en absolutt nødvendighet å reversere den beslutningen som han selv hadde ubetinget akseptert to dager tidligere.

Innen POD på mandag formiddag snudde og likevel forlenget den midlertidige bevæpningen med to uker (begrunnet med behovet for å skaffe seg mer informasjon om en «uavklart situasjon»), hadde allerede justisministeren rukket å ta til orde for at terroren burde utløse en bredere debatt om alminnelig permanent bevæpning.

Det ligger dermed an til debatter både om midlertidig bevæpning (også aktualisert av SVs forslag om å kreve at Stortinget må godkjenne all midlertidig bevæpning som varer i mer enn ett år, en grense den nåværende bevæpningen vil krysse på onsdag), og om vi skal gå over til bevæpnet politi på (mer) permanent basis.
Her er derfor mitt forsøk (fra et legmanns-ståsted) på å oppsummere hvilken direkte relevans Paris-terroren har (eller bør ha) for den norske bevæpningsdebatten:

Artikkelen fortsetter under annonsen

1) Selve det at det fant sted et terrorangrep i Vest-Europa, er ikke i seg selv direkte relevant for debatten. Dette er en reell fare som vi har kjent til hele tiden, og som påpekt av andre: Det at en statistisk risiko faktisk materialiserer seg, betyr ikke at denne risikoen øker.

PODs beslutning om å gå tilbake til normalordningen var allerede foretatt på grunnlag av at det foreligger en risiko for terroranslag mot Norge, og en enda større risiko for angrep et eller annet sted i Europa — men at denne risikoen ikke var stor at det rettferdigjorde en ekstraordinær midlertidig generell bevæpning.

2) Angrepets omfang kan derimot gi grunn til en revurdering av trusselbildet. Antall terrorister i seg selv er ikke nødvendigvis utslagsgivende (vi vet at det finnes et betydelig antall jihadister som man frykter at kan utføre slike angrep), men at åtte eller ni personer (samt et fortsatt uavklart antall medsammensvorne) utfører et slikt angrep i fellesskap, fremstår som et brudd med trenden mot mer soloterrorisme og mini-celler som vi har sett de siste årene.

Graden av samordning og koordinering, og hvor tungt utrustet terroristene var (tunge håndvåpen, eksplosiver og et stort antall selvmordsvester) gir grunn til bekymring — ikke minst i lys av at ingenting av dette ser ut til å ha blitt fanget opp av etterretning. Dette gir igjen grunn til å spørre om etterretningsinformasjonen er dårligere enn antatt - eller om terroristene er dyktigere enn antatt til å planlegge selv relativt omfattende aksjoner uten å etterlate seg spor. Tilsvarende kan politiets etterforskning i kjølvannet av angrepet eventuelt avdekke konkrete holdepunkter for at trusselen er større enn tidligere antatt.

3) Angrepet er imidlertid ikke et eksempel på det som har vært primærargumentet for bevæpning av norsk politi: At det er en forhøyet risiko for angrep direkte mot politifolk i uniform, og at de derfor er nødt til å bære ladd våpen for å kunne forsvare seg umiddelbart mot målrettede angrep uten forvarsel. Terrorgruppen som gjennomførte skytingene i Paris sentrum ser ut til å ha fokusert hovedsaklig på kortvarige «hit-and-run» angrep mot forsvarsløse sivile mål, og så flyttet seg videre før politiet rakk å være på stedet.

I Paris ser det ut til at den eneste direkte konfrontasjonen mellom politiet og terroristene inntraff da politiet gikk inn i konserthallen Bataclan, som terroristene tydeligvis hadde utpekt som sitt endelige hovedmål. I motsetning til hva som først ble rapportert av mange medier, gikk det ikke to timer før politiet gikk inn i bygningen: Den første politimannen skal ha gått inn i bygningen ca. kl. 22 (og ble umiddelbart møtt av en terrorist som politimannen skjøt og drepte). Deretter gjennomsøkte politi og spesialstyrker bygningen i over én time før de lokaliserte de to gjenværende terroristene (som hadde barrikadert seg med gisler), og forsøkte så å forhandle med dem i en knapp time før de stormet dem.

Det ser altså ut til at den første responsen kom fra ordinært patruljerende politi (som altså er permanent bevæpnet i Frankrike, og som umiddelbart måtte anvende våpenet). Samtidig gikk det altså 10 minutter fra angrepet startet til politiet ankom, så det fremstår som plausibelt at et norsk politi med våpen lagret i bil, som ble tilkalt til åstedet for en pågående skyting slik Paris-politiet ble, ville kunnet respondere tilsvarende raskt (eventuelt minus den korte tiden det tar å åpne våpenkassen og klargjøre våpenet, noe man selvsagt umiddelbart ville gjort ved en slik alarm).

Ved de andre skytingene på fortauskafeene, der det i flere tilfeller var snakk om flere tungt bevæpnede terrorister i kompaniskap, er det også høyst usikkert i hvilken grad ordinære patruljerende politikonstabler ville ha kunnet ta opp kampen mot terroristene i 'åpent lende', dersom de selv var alene og kun væpnet med pistol - uansett om de tilfeldigvis skulle ha vært til stede i det angrepet skjedde.

Selvmordsbomberne ved fotballstadion ser ikke ut til å ha vært i noen direkte konfrontasjon med (bevæpnet) politi (den første sprengte seg selv etter å ha blitt stanset av vaktene på vei inn på arenaen, de to andre sprengte seg tilsynelatende på eget initiativ like utenfor). Man kan se for seg at de kanskje ville ha gjort et større forsøk på å trenge seg inn på arenaen hvis det ikke hadde vært bevæpnet vakthold — men dette dreier seg da om en form for punktbevæpning ved særskilte arrangementer, som det ville være fullt mulig å praktisere samtidig som politiet er ubevæpnet i ordinær tjeneste.

En vedvarende situasjon må møtes med vedvarende tiltak
Hvis den nyeste Paris-terroren skal være utslagsgivende for norsk bevæpningsdebatt, vil det i så fall måtte være ved at den demonstrerer en større evne (ikke vilje, den visste vi allerede at eksisterer) til å gjennomføre omfattende, koordinerte angrep. Hvis dette igjen skal ha relevans for politiets midlertidige bevæpning, må det være enten
a) fordi man anser at dette medfører en forhøyet risiko også for andre typer angrep rettet direkte mot politiet, eller
b) fordi man ser trusselen for andre typer angrep som så alvorlig at man må sikre seg selv den begrensende responstids-gevinsten som ligger i å ha våpenet på hofta fremfor lagret i politibil.
I sistnevnte sammenheng vil det også være relevant å spørre om det er andre tiltak - f.eks. knyttet til hvor fort spesialstyrker kan rykke ut ved en alarm - som er mer hensiktsmessige og effektive grep for å få ned responstiden ved terrorangrep.

Da har man langt på vei (slik Anundsen eksplisitt gjorde på mandag) gått over fra en debatt om midlertidig bevæpning på grunn av en særlig, avgrenset trussel, til en generell debatt om hvorvidt samfunnet og det generelle trusselbildet har endret seg så mye at den eksisterende ordningen med (normalt) ubevæpnet politi ikke vil kunne videreføres.

Dette er en debatt som det er helt naturlig å ta i lys av et generelt trusselbilde i Europa, og der også Norge i større grad enn tidligere er direkte truet. Det er også en debatt som i stor grad bør kunne tas på et bredt prinsipielt og faglig grunnlag i det offentlige rom — i motsetning til det siste årets debatt om midlertidig bevæpning, der regjeringens politikere i stor grad har underkjent opposisjonens rett til å overhodet føre en debatt om spørsmålet, ettersom beslutningen bygger på «faglige råd som de ikke har innsikt i».

(Det har vært påfallende a sammenligne Frp-justispolitiker Jan Arild Ellingsen, som i februar var sterkt kritisk til de stortingspolitikere som «ikke hadde tillit til PSTs vurdering» om behovet for bevæpning - kontra hans fraksjonsleder Ulf Leirstein, som sist helg var krystallklar på at «Viss fagmyndigheitene kjem til ein anna konklusjon [enn Leirsteins ønske om forlenget bevæpning] så vil eg stilla spørsmål om kva slags vurderingar som blir gjort og at me får ein open debatt kring det.» Prinsippet om politikernes tillit til faglige vurderinger avhenger tydeligvis sterkt av vurderingens utfall.)

Det er et legitimt standpunkt å mene at vi står overfor en terrortrussel (eventuelt i kombinasjon med et generelt endret kriminalitetsbilde) som tilsier at vi bør gå over til permanent bevæpning. Men en slik permanent endring vil nødvendigvis måtte skje gjennom en ordinær lovendringsprosess, der man etter alle tilhørende utredninger og debatter konkluderer med at det er — i sum — korrekt å innføre dette på permanent basis. (Eventuelt kunne man (med et tilsvarende forarbeid, og slik det er større tradisjon for i mange andre land) implementere dette gjennom en tidsbegrenset særlovgivning, som utløper etter et visst antall år dersom den ikke fornyes gjennom et aktivt flertallsvedtak.)

Men det fremstår som innlysende at hvis dagens terrorsituasjon gjør det riktig å bevæpne norsk politi, så er dette en tilstand som vil vedvare over et tidsperspektiv som handler om år, og ikke måneder eller uker. Da blir det svært lite hensiktsmessig å videreføre det siste årets situasjon med stadige ad hoc-forlengelser, basert på et lovverk som ganske sikkert var utformet med tanke på en helt annen form for kortsiktige trusler, og som neppe var ment (eller er egnet for) å brukes til å møte trusler av lang eller mellomlang varighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook