Hvis USA vinner VM i fotball

FOTBALL: Hvordan er det mulig at et så økonomisk og militært sterkt land som USA er så svakt i fotball?

DEN USA-DOMINERTE epoken i verdenshistorien går mot slutten. Krigen i Irak og orkanen Katrina har vist at USAs makt ikke er fullt så grenseløs som alle, spesielt amerikanerne, har trodd. Vi har nådd et punkt hvor det er på tide å finne ut hvilken betydning det som har skjedd vil få for den globale sikkerheten, for Kinas videre vekst, Europas framtid og - ikke minst - for fotballen.I løpet av de siste femti åra har dette vært den største gåten: Hvordan er det mulig at et så økonomisk og militært sterkt land er så svakt i fotball? Hvorfor gjør ikke amerikanerne seg bemerket på fotballbanen når USA består av innvandrere, og når de aller fleste av dem kommer fra store fotballnasjoner? En nærstudie av fotballsportens historie i USA kan gi flere mulige forklaringer på dette mysteriet. Lederne for ligaene har vel gjort en dårlig jobb og ikke klart å utnytte mulighetene til å popularisere spillet og promotere fotballen, som den gang Pelé spilte på New York Cosmos.

I VIRKELIGHETEN handler det om psykologi. Det er da ingen grunn til at vi amerikanere skulle ta den internasjonale fotballen på alvor og konkurrere på høyeste nivå! De siste femti åra har USAs hegemoni vært så ubestridt at det ikke har vært nødvendig for oss å vise hva vi duger til i et fotball-VM. Dessuten var ikke sovjetrusserne spesielt gode i fotball, så en fotballturnering som avvikles hvert fjerde år, var aldri noe fristende mål for våre sportslige investeringer. (OL er selvsagt noe ganske annet.)Vi befant oss langt fra Europa og Latin-Amerika, både geografisk og kulturelt, og hadde ingen anelse om hva vi gikk glipp av. Og det vi ikke forsto, gjorde vi narr av. En stor del av befolkningen begynte å latterliggjøre fotball som et spill i det ondes tjeneste og forbandt det med noe fremmed, kanskje kommunistisk, iallfall homoseksuelt. Jim Rome, en usedvanlig populær radiovert for en sportskanal, har gjort kampen mot fotball til sitt livs store oppgave. «Sønnen min spiller ikke fotball», skrek han inn i mikrofonen en gang. «Før jeg gir ham en fotball, gir jeg ham heller kunstløpsskøyter og en drakt med glinsende paljetter. Fotball er ikke idrett, fotball trenger ikke sendes på tv, og min sønn skal ikke spille fotball.»

JEG SKULLE ØNSKE jeg kunne fortelle at det bare er noen få huleboere som fremdeles har denne holdningen. Men mange intellektuelle, til og med på den kosmopolitiske venstresiden i amerikansk politikk, er mot fotball. Noen av disse kritikerne innehar faktisk maktposisjoner i dagens samfunn. Jack Kemp, en av USAs mest innflytelsesrike republikanere og en mann som en gang ble nevnt i samme åndedrag som presidentembetet, snakket nedsettende om den internasjonale fotballen i en tale til Kongressen i 1986. «Det bør presiseres at mens amerikansk fotball er demokratisk - kapitalisme - er (vanlig) fotball (soccer) en europeisk sosialistisk sport», sa han. (Selvsagt vet alle som har studert økonomien til amerikanske idretter at de drives som karteller, der de rike lagene deler sitt økonomiske overskudd med de fattige. Og det er bare innen idretten at det amerikanske samfunnet har verdier som kan minne litt om det skandinaviske sosialdemokratiet.) Under det siste presidentvalget ble fotballslaget utkjempet på fredelig vis. Det gikk så pent og pyntelig for seg at få eksperter i det hele tatt oppdaget kampen som pågikk. John Kerry spilte faktisk fotball mens han gikk på videregående skole og seinere som student - hele tida på venstreving. Ifølge klassekameratene foretrakk Kerry å drible ballen rundt beina på forsvarerne i stedet for å sende pasninger framover. Skolelagets skotske trener ba ham innstendig om ikke å «trippe rundt med ballen». Det var åpenbart denne formaningen som fikk folk til å bruke det samme uttrykket når de snakket om politikeren Kerry som «trippet» og vinglet fram og tilbake og stadig la om den politiske taktikken.

DESSVERRE FORSVARTE IKKE Kerry sin fortid som fotballspiller. Han ville løpe fra den og tok aldri et straffespark foran kameraene eller en dribling for å glede noen småbarn. Han fjernet seg langt fra spillet fordi fotball er dårlig politikk. Motstanderne framstilte Kerry som en elitepreget diplomatsønn blottet for politiske antenner. De latterliggjorde hans opphold ved en kostskole i Sveits, og uten blygsel gjorde sentrale republikanere et stort nummer av at han «så ut som en franskmann». Det er like greit å innrømme det; fotballen var ikke til noen hjelp for Kerry da han skulle gi svar på tiltale.Men fotballsporten har faktisk en enorm tilhengerskare i dette landet også. Immigranter fra Latin-Amerika har bidratt til at vår øverste liga, Major League Soccer, har fått et relativt stort publikum. Mitt lokale fotballag, D.C. United, trekker om lag 15 000 tilskuere i snitt til sine hjemmekamper. I løpet av de siste tiåra har unge, urbane foreldre satset på ungdomsfotballen og sørget for medlemskap til sine håpefulle. De ser på spillet, som har sine spede røtter i den amerikanske kulturen, som et ubeskrevet blad. Etter hvert kan de plotte inn sine egne verdier, som samarbeid og toleranse. En av ildsjelene bak ungdomsfotballen, Dick Wilson, kom en gang med følgende hjertesukk: «Vi skulle så gjerne gitt barna en sjanse til å delta i et miljø der konkurransepresset hadde vært litt mindre og det å vinne ikke hadde vært fullt så viktig.»

RESULTATET AV DENNE utviklingen er at mye er snudd opp ned i fotballens verden, hvor roller er blitt byttet om: Velutdannede og veletablerte medlemmer av den øvre middelklassen følger ivrig med på kampene, mens folk fra arbeiderklassen enten gir blaffen i alt som heter fotball eller ser på spillet med en viss forakt. Dette har ført til et mer kosmopolitisk samfunn for så vel tilhengerne som for motstanderne. På de siste femti åra har amerikanerne hatt råd til å ignorere resten av idrettsverdenen. De har hatt nok med å delta i verdensserien i baseball og «Super Bowl», som om et amerikansk mesterskap og et verdensmesterskap er en og samme ting. Men etter en periode med isolasjon har troen på Amerikas fortreffelighet og egenart begynt å svekkes. Det vil ennå ta litt tid før den amerikanske psyken klarer å omstille seg til virkelighetens verden. Men det er ingen tvil om at amerikanerne ikke lenger kan leve i troen på nasjonens enorme styrke og kulturelle overlegenhet. Jeg antar at den amerikanske mentaliteten vil endre seg, og at amerikanerne etter hvert vil kjenne seg igjen i britene etter imperiets sammenbrudd: De led av overdreven beskjedenhet.

NÅ SOM USA er i ferd med å legge seg på omtrent samme nivå som resten av verden, vil nasjonens trang til å vise hva den duger til bli flerfoldige ganger sterkere. Det betyr at amerikanerne vil få et fysisk behov for å seire i den største internasjonale konkurransen av dem alle: fotball-VM. Det amerikanske landslaget har allerede vist tydelige tegn til framgang. USA nådde kvartfinalen i 2002 og tapte for Tyskland på grunn av dårlig dømming. Jeg tipper at amerikanerne vil vise langt større interesse for VM i 2006, og dette engasjementet vil sette virkelig fart i fotballsporten her til lands.Og dette er ironisk nok problemet resten av verden vil stå overfor: Når amerikanerne først tar fotballen på alvor, kommer vi til å bli gode. Størrelsen på landet gir oss et betydelig konkurransefortrinn. Vi kan bruke mer ressurser på spillet enn andre. Rekrutteringsgrunnlaget er enormt; vi får et hav å øse av når vi trenger spillere. Dessuten er vi innstilt på å spille for å vise at vi kan når vi vil. Jeg har følgende spørsmål: Hvordan vil resten av verden reagere på en amerikansk seier i fotball-VM? Skjer det, ja, da vil verden virkelig bli snudd opp ned.  Oversatt av Marit Jahreie