Stortingsvalget 2017:

Hvis velferd var viktigst

Arbeiderpartiet må overbevise en skattetrøtt middelklasse om å ta de tyngste løftene framover.

Kommentar

Selv om perspektivmeldingene fra 2013 og 2017, samt de aller fleste økonomer, slår fast at vi går en trangere økonomisk tid i møte, henger politikken tilsynelatende etter. Norge anno 2017 driftes og utvides på et rekordstort og oljepengesmurt statsbudsjett, samtidig som skattene kuttes og inntektene faller.

Hvis vi bare lyttet til politikerne framfor å se på hva de gjør, ville vi blitt overrasket over utviklingen. De fleste er langt mer ansvarlige i tale enn i praksis. Høyre har de ti siste åra til stadighet minnet oss på viktigheten av å føre en ansvarlig og moderat økonomisk politikk. Arbeiderpartiet har gjort mye av det samme.

Men fasiten etter flere år med både Stoltenberg og Solberg er det motsatte: Budsjettene eser ut og skattene kuttes. Alle partier sliter med å få ansvarligheten til å overleve reisen fra festtalen til statsbudsjettet.

Den økonomiske politikken blir likevel en markant skillelinje i det kommende stortingsvalget. Denne perioden har Arbeiderpartiet allerede flere ganger angrepet Solberg for at hun ikke har klart å innfri valgløftene om en ansvarlig økonomisk politikk. «Tre år med Erna Solberg har gitt en eneste lang oljepengefinansiert fest med fri bar», tordnet leder av Stortingets finanskomité og Ap-politiker Marianne Marthinsen i fjor sommer.

Om ei drøy uke starter Arbeiderpartiets landsmøte. Der får både Marthinsen og partiet sjansen til å vise at de ikke bare er flinke til å komme med løfter, men at de også er villige til å ta nødvendige grep i praktisk politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Umiddelbart kan det se ut til at Arbeiderpartiet vil slite med at det ikke finnes noen etablert virkelighetsforståelse for en tøffere økonomisk politikk blant velgerne. Etter snart fire år med Solberg som regjeringssjef er vi blitt vant med offentlig forbruksfest, også i nedgangstider. Selv når det går dårlig forventer vi å få det stadig bedre.

Paradoksalt nok er vi, på samme tid som forventningene er høye, også bekymret. Uroen knyttet til økt arbeidsledighet, velferdsstatens bærekraft og økt innvandring blir større. Selv om lommebokvelgeren i oss krever mer og mer, er realisten i oss oppmerksom på begrensningene oljeprisfall og automatisering i arbeidslivet fører med seg.

Det er en krevende kontekst å stille til valg i. Fordi jeg frykter for min egen tilværelse, er jeg ikke villig til å stemme på partier som vil gjøre den trangere framover, samme hvor tvingende nødvendig det måtte være. Rasjonelt sett kan vi forstå at det er verre å utsette kostnaden enn det er å ta den nå, men en svakhet mange av oss lider av er at vi foretrekker litt i dag framfor mer i morgen. Også i politikken.

Men krevende tider i vente, kan også være en stor mulighet for Arbeiderpartiet. Realitetsorienteringen for politikere og velgere etter det kraftige fallet i oljeinntekter har latt vente på seg. Det gir partiet en gyllen mulighet til å ta styring og regi før regnearkets ubehagelige sannhet før eller siden treffer oss i ansiktet. Det kommende landsmøtet bør brukes godt for å meisle ut et troverdig alternativ til skattekutt og økt oljepengebruk.

Hva som skal til er det ikke enkelt å peke på, men det kommer til å kreve stor politisk kunst å få velgerne med på økt skatt og trangere økonomi. En farbar vei for Arbeiderpartiet vil være å utfordre Solberg-regjeringen på at de ikke har gjort mye for å bedre situasjonen. Oljeprisen styres ikke fra Statsministerens kontor, men for Solberg er det ingen vei utenom at kutt i både formuesskatt og arveavgift gjør lite for å bedre økonomien.

Det er mulig å argumentere for at det ikke er skattepolitikken som vil redde velferdsstaten, men alle monner drar når milliardbeløpene renner ut av statskassa. Og fordi virkelighetsbeskrivelsen i de to siste perspektivmeldingene er ganske lik, kan Arbeiderpartiet minne både Solberg og velgerne på at regjeringen var kjent med situasjonen da de tok over. Denne periodens oljefest er blitt ledet an av en regjering som har vært fullt tilregnelige i gjerningsøyeblikket.

Utover den rent ansvarlige og nødvendige siden ved å virkelig ta tak i statens luksusproblem, kan en slik tilnærming også ha en taktisk gunstig dimensjon for Arbeiderpartiet. Det gir partiet en mulighet til å distansere seg fra merkelappen Høyre vil forsøke å klistre på dem; Senterpartiets bakstreverske og reformfiendtlige sengekamerat.

Det vil også gi Arbeiderpartiet mulighet til å drive valgkamp på politisk hjemmebane: Velferd, rettferdig fordeling og trygg styring. Ved å foreslå en moderat skatteøkning i neste stortingsperiode har de startet i det små. Og når de først har sagt A, kan de kanskje like gjerne si B.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook