Hvis vi dør, så dør vi sammen

Utdrag fra s. 18-20

Ingen forstår noe når Quang angriper

Osman har sluppet den fulle jenta og er i sjokk når han skjønner at Quang er kommet til julefesten for å ta hevn. Istedenfor å flykte opp trappa tilbake til fritidsklubben, begynner han å løpe over gata. Det eneste han tenker på er å komme seg vekk.

- Jeg løp, men de tok meg igjen. En av dem holdt meg fast. Da kjente jeg at de stakk meg i skulderen. Jeg snudde meg, og da stakk Quang meg i magen. Men så fikk jeg blackout, og jeg husker ikke mer.

Det er mange ungdommer rundt dem, men ingen skjønner riktig hva som skjer. Ingen forstår at de vietnamesiske guttene er nær ved å drepe Osman. Ingen har oppfattet at dehar kniv.

Men en kvinne som bor rett ved fritidsklubben hører et skrik, og går bort til vinduet for å se etter hva som skjer. Det skriket var annerledes enn bråket fra glade tenåringer. Kvinnen ser volden nede på gata, hun åpner vinduet og skriker høyt. Det redder antakelig livet til Osman.

De to fiendene hans slipper ham og løper av gårde. De forlater Osman blødende på gata. Han synker sammen i armene på kameraten Mohammed, som skriker i sinne og fortvilelse. Over at ingen gjorde noe.

Det er rett før jul, og Osman ligger der med fire knivstikk i sin tynne tenåringskropp. Rundt ham står ungdommer i sjokk, ungdommer som tidligere på kvelden fikk godteposer.

Osman overlever, men kameratene hans vil hevne

I ambulansen får Osman bevisstheten tilbake. En lege gir ham førstehjelp, mens Marianne, fritidslederen, er med i bilen.

«Kan jeg spille fotballkamp i morgen?» er det første Osman spør om.

- Jeg skjønte ikke hvor alvorlig det var. Legen sa: «Gutten min, du må ikke drømme om fotball nå.» På sykehuset sa alle at jeg var heldig som hadde overlevd. Jeg fikk besøk av faren og onkelen min, og Anders og Marianne.

Og bydelspolitiet kom. Politimannen sa: «Hvis du ikke hadde slåss, hadde du heller ikke blitt stukket. Guttene skal få skikkelig straff. Men når du kommer ut av sykehuset, må du ikke bare tenke på å ta ham.»

Jeg lå seks dager på sykehuset. Da jeg kom hjem og traff kameratene mine, dyttet de meg og sa: «Kom, vi skal ta dem. Vi har skaffet våpen og alt. Kom, vi leter etter dem. Hvis vi dør, så dør vi sammen.»