Cathrine Sandnes

Foto: Erik Berglund
Cathrine Sandnes Foto: Erik BerglundVis mer

Hviskeleken

Man skal være varsom med å skrike opp om hersketeknikker. Særlig når man selv er den som hersker, skriver spaltist Cathrine Sandnes.

Er det en ting man kan lære av månedens bruduljer rundt «horebråket», som løftet interessen for vikarbyrådirektivet til nye høyder, så er det at middelaldrende menn aldri må finne på å sette spørsmålstegn ved utsagnene til kvinner som varsler om seksuell trakassering.

 Man skal ikke, på noen måte, prøve å finne ut av hva som faktisk har skjedd, hvem som har gjort hva, eller om hendelsen i det hele tatt har funnet sted. Særlig ikke hvis det man gjør, ved en slik undersøkelse, kan bidra til å spre tvil om sannhetsgehalten i det som blir sagt, spredd og etablert som en sannhet.

«Hore! Hore! Hore! De taktfaste ropene truet med å overdøve Anette Trettebergstuen (30)», kunne Marie Simonsen berette fra Oslo LOs demonstrasjon om vikarbyrådirektivet.

Der var det, som hun skriver, «underlig å se en gjeng godt voksne menn rope «hore» til en ung stortingsrepresentant for at hun våger å tale dem imot». Av flere grunner var det ingen av de tilstedeværende som kjente igjen situasjonen, slik den ble beskrevet i Dagbladet.

Det kan selvfølgelig skyldes at de 2000 demonstrantene er en gjeng med sjåvinistiske svin, som er mer opptatt av å vinne den politiske kampen for faste ansettelser enn de er av å bekjempe sexisme. Eller Marie Simonsens opplevelse av demonstrasjonen kan ha vært sterkt farget av at hun ikke var til stede.

Man skulle tro norske journalister og redaktører ville sette pris på at andre gjør jobben for dem, og snakker med et femtitall kilder, sjekker videoklipp og kryssjekker opplysninger, slik Torgny Hasås i LO Media og fagforeningene selv gjorde i kjølvannet av oppslagene.
De kom fram til at ingen har hørt noen som roper «hore», verken blant demonstrantene, de som sto ved siden av Trettebergstuen eller kameramannen fra TV2 hun mente kunne bekrefte ropene.

Videre fikk vi vite at Marie Simonsen, hadde hørt det av Gerd Kristiansen i LO, som heller ikke var til stede, men hadde hørt om det — både av Marie Simonsen og av andre som hadde hørt om saken via noen som nesten hadde vært der selv.

Noen dager seinere insisterte Marie Simonsen på at hun, og Trettebergstuen, hadde ført en modig kamp mot seksuell trakassering. I stedet for å fokusere på hvorvidt hun hadde dekning for det hun skrev i avisa, burde vi heller snakke om hvorvidt det er greit at folk roper «hore». Hvilket alle som hadde ytret seg til da hadde tatt ettertrykkelig avstand fra.

Ifølge Anniken Huitfeldt var det å sette spørsmålstegn ved hore-ropingen synonymt med å framstille partikollegaen som en heks, og Torgny Hasås' impertinente påpekning av at ingen kan bekrefte Trettebergstuens versjon var «en klassiker for alle som er interessert i hersketeknikker kvinner møter i politikken».

Å påpeke at politikeren kan ha hørt feil — og her kunne man ha lagt til «omtrent som hun så syner da hun mente å ha sett en rekke 'nei til EØS-plakater' foran seg» — er visstnok et typisk eksempel på hvordan kvinner blir nedvurdert: «Hun var altså styrt av følelser, og ikke i stand til å bedømme situasjonen».

Det er vanskelig å forstå Huitfeldt annerledes enn at hun mener at det å sette spørsmålstegn ved en kvinnes ord i seg selv er kvinneundertrykkende og dårlig feministisk praksis. I så måte minner kulturministerens forståelse av feminisme om Tone Damlie Aaberges, hvor «feminisme er at jenter heier på hverandre».

Spørsmålet som verken Simonsen eller Huitfeldt svarer på, er om man egentlig kan snakke om seksuell trakassering dersom trakasseringen bunner i et rykte. Og om det virkelig er sant at en middelaldrende mann fra fagforeningspressen er en mektigere hersker enn en ung, kvinnelig stortingsrepresentant fra regjeringspartiet, en minister eller en politisk redaktør i landets tredje største avis.

Jeg har ingen grunn til å mistro Anette Trettebergstuen. Jeg har heller ingen grunn til å stole mer på henne enn andre jeg ikke kjenner. Etter å ha lest ulike partsinnlegg, retoriske øvelser og merkelige beskyldninger om vikarierende motiver, finner jeg liten grunn til å tro at kampen mot vikarbyrådirektivet har falt ned på et så nedrig nivå som de første kommentarene skulle tyde på. Derimot har jeg, i mitt stille sinn, tenkt at neste gang jeg skriver en kommentar, skal jeg sannelig vokte meg for å late som om jeg har vært et sted jeg ikke har vært, samt tenke meg grundig om neste gang jeg beskylder noen for å drive med hersketeknikker.

Det er mulig
jeg har misforstått, men jeg har tenkt på feminisme som en strategi for at kvinner og menn skal behandles med samme alvor. Hvilket tilsier at man behandler kvinners utsagn med samme journalistiske praksis som menns: Man er verken mer eller mindre troverdig som kilde om man er det ene eller andre kjønn. Man er heller ikke for undertrykking av kvinner generelt, eller Anette Trettebergstuen spesielt, om man forsøker å finne ut av hvem, hvor mange og om noen i det hele tatt har ropt ufyselige ting til henne.

Det verste man kan si om en slik undersøkelse er at man er journalist. Det er kanskje ikke en hedersbetegnelse. Men det er tross alt noe annet enn å være et sexistisk svin.