HEDER OG ÆRE: Bjørn Alex Herrman fikk  Brageprisen i Åpen klasse for sin oversettelse av Herman Melvilles bok Moby-Dick. 
Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix
HEDER OG ÆRE: Bjørn Alex Herrman fikk Brageprisen i Åpen klasse for sin oversettelse av Herman Melvilles bok Moby-Dick. Foto: Stian Lysberg Solum / ScanpixVis mer

Hvit hval på mørke dyp

Strålende ny utgave av et verdenslitterært nybrottsarbeid.

||| BOK: Den første setningen i romanen «Moby Dick» av Herman Melville (1819-1891) står som meislet i litteraturhistorien: «Kall meg Ismael.»

En fortrolig henvendelse, en hilsen til leseren, en invitasjon til å dele hans historie, hans fortelling, hans univers.

Kraften i denne setningen, og den 600 siders romanen som følger i dens kjølvann, ble ikke oppdaget med det samme. Boka kom i 1851, men ble ikke solgt i mange eksemplarer.

Den var bygd på forfatterens egen halvannet års erfaring fra en hvalfangstskute som 22-åring.

I romanen mønstrer Ismael på skuta Pequod. Skipets kaptein viser seg snart å være besatt av en eneste tanke; å hevne seg på den hvite hvalen, Moby Dick, som i sin tid har glefset av ham det ene beinet fra kneet og ned.

Klimaks blir en vanvittig kamp mellom Akab og det uhyggelige dyret fra dypet.

Hvordan det ender?

Det eneste vi vet i utgangspunktet er at i hvert fall en mann har overlevd. Ismael, øyenvitnet, som forteller historien.

I 1947 KOM
«Moby Dick» ut på norsk for første gang, oversatt av Daisy Schjelderup. Hennes gjendiktning er slett ikke dårlig. Men den blekner mot det inspirerte arbeidet Bjørn Alex Herrman har nedlagt i denne nye versjonen.

Setningene bølger mot leseren som det havet Pequod seiler over, i lange dønninger, ofte omstendelige og fulle av innskudd og bisetninger, likevel lett flytende og medrivende.

Herrman har maktet å gjøre Melvilles språk fullt av liv og poesi på norsk, ikke minst takket være et rikt vokabular og en imponerende oppfinnsomhet i valg av ord og uttrykk.

Dessuten er Melvilles innledende 14 sider lange samling av sitater fra historiske verker angående hvalen tatt med, den var kuttet ut i forrige utgave.

I tillegg har Jan Kjærstad skrevet et entusiastisk forord, og Herrman forsynt boka med interessante noter som over 21 sider forklarer mange av Ismaels lærde henvisninger i teksten.

Melvilles bok er en jeg-roman, men byr på en stadig språklig variasjon. Replikkene, i blant sidelange enetaler, er med på å karakterisere hovedpersonene, særlig kaptein Akab og hans tre styrmenn, Starbuck, Stubb og Flask. De spenner fra frodig verbal pisking av mannskapet til høystemte, Shakespeare-inspirerte visjoner av livet og tilværelsen.

FORTELLEREN ISMAEL
skifter stadig litterære virkemidler. Snart er han en saftig formidler av skipperskrøner, i neste øyeblikk er han nærmest leksikalsk.

I det ene kapitlet kan han skildre haier på en måte som får filmen «Haisommer» til å virke som barne-TV, i det neste bygger han et kapittel opp som et skuespill.

Snart river han oss inn i handlingen så vi nær ramler av stolen, men teksten rommer også essayistiske partier, der forfatteren blander naturskildring, filosofi, vitenskap og historiekunnskap.

Denne miksen har gitt postmoderne litterater vind i seilene, mens andre diskuterer om Melville er romantiker, naturalist, symbolist eller en forløper for modernismen.

Men først og fremst er dette en roman der forfatteren har investert all sin erfaring, sin livsfølelse og sin innlærte kunnskap.

Selv om boka går grundig, nærmest klinisk til verks i sin beskrivelse av hvalfangstens fysiske sider, slutter fortelleren aldri å være lyrisk i sin billedbruk og medrivende i sin iver etter å formidle et enestående univers.

Det er som om han vet at hver eneste flik av kunnskap er sensasjonell, at alt han forteller om det livsfarlige arbeidet om bord på skuta, er egnet til å forbløffe, imponere og skremme vettet av leseren.

Denne gløden freser under hver eneste setning; viljen til å gi nærmest fotografiske gjengivelser av det forunderlige han har sett og opplevd.

HVA HANDLER SÅ
denne romanen om?

Ismael selv synes å være i tvil. Et sted snakker han om «det som måtte være av fortelling i denne boken», som om det ikke er rare greiene.

Et gjennomgående tema er den fanatismen Akabs jakt på den hvite hvalen er ladet med, en inntil galskap monoman drøm om å fullbyrde sitt liv ved å knekke en gigantisk motstander, selv om det koster ham både forstanden og livet.

Fins den hvite hvalen?

Til enhver som måtte være i tvil, har Ismael følgende budskap: «De fleste landkrabber er så uvitende om verdens mest åpenbare og påtagelige vidundere at uten visse henvisninger til enkle kjensgjerninger, historiske såvel som andre, angående fiskeriet, kunne de komme til å forkaste Moby Dick som en uhyrlig fabel, eller enda verre og mer foraktelig, en heslig og utålelig allegori.»

Altså rå realisme fra forfatterens side, men en fortelling der han anser det nødvendig å skildre i detalj alle hvalfangstens elementer; trosser, trinser, utkikkstårn, våpen, seil, master, dekksplanker, tauverk - og ikke minst hvordan selve fangsten foregår på de små båtene som sjøsettes straks et bytte er sporet, fartøyer som fosses fram av en rorgjeng med olympisk muskelkraft, mens én mann balanserer forrest i baugen med en harpun i sin hevete arm, klar til å gjøre et mesterkast mot den flyktende hvalen.

Alt dette er beskrevet med en sans for det man kunne kalle tilværelsens - også grusomheten og råskapens - iboende skjønnhet, «siden det er en estetikk i alt», som det står i teksten.

GJENNOM HELE boka er det som om fortelleren nærer den største beundring for hvalen, også kalt levitan; for dens grenseløse anatomi.

Alle deler av hvalen blir skildret; den voldsomme beinbygningen, tennene, den verdifulle oljen den rommer, huden, tungen, ambraen, som brukes til parfyme. I kapitlet om hvalens hale, bruker Melville uttrykket «forferdende skjønnhet».

Han skriver: «Virkelig styrke forringer aldri skjønnhet eller harmoni, men den styrker den ofte, og i alt som er imponerende vakkert, har styrken mye med magien å gjøre». Seinere i samme kapittel slår han fast at «hvordan jeg enn dissekerer hvalen, kommer jeg ikke under huden på den; jeg kjenner den ikke og kommer aldri til å gjøre det.»

Mens han stadig forsøker å nærme seg hvalens mystikk, bruker Ismael et vell av kunnskap for å forklare hva han mener. Bibelsteder, filosofiske retninger, klassisk kunst, han betrakter verden gjennom et slør av encyklopedisk viten.

Han mister aldri de store perspektivene av syne, selv ikke når ville lyn hogger mot båten under en rasende tyfon.

Naturen og menneskesjelen speiler hverandre i Melvilles univers, og nettopp dette gjør at Ismael i gode stunder kjenner en form for harmoni; «midt i mitt vesens stormpiskede Atlanterhav, boltrer jeg meg bestandig i en stille ro».

MYE ER BLITT
sagt og skrevet om «Moby Dick». Mange forskere har for eksempel festet seg ved vennskapet mellom Ismael og den innfødte, gjennomtatoverte Queequeg, som blir hans «hjertevenn».

Er det snakk om et homofilt forhold? Eller er det uttrykk for Ismaels uttrykte toleranse overfor ethvert folkeslag - som ikke akkurat ble delt av alle amerikanere i hans levetid?

Uansett, denne romanen er framsynt og mangfoldig nok til enhver form for grublerier. Som det står i teksten:

«Man hører ofte om forfattere som lar seg rive med av sitt emne, selv om dette kan synes aldri så ordinært. Hva da med meg, som skriver om levitan? Ubevisst vokser håndskriften så bokstavene blir plakatstore. Gi meg en kondorfjær til penn! Gi meg Vesuvs krater til blekkhus! Venner, støtt armene mine!»

Akkurat så ambisiøs er denne romanen - og nøyaktig så kolossal og grenseløs er den blitt.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 11. september 2009.

Hvit hval på mørke dyp