Hvit mann med svart sjel

CHICAGO (Dagbladet): I går kveld åpnet Bergen Music Fest, eller Ole Blues på folkemunne. Vi har besøkt Chicago, hjembyen til den elektriske bluesen, plate- selskapet Alligator Records - og festivalens trekkplaster, Buddy Guy.

Bruce Iglauer (53) leder et av verdens mest betydningsfulle - og renommerte - plateselskaper for blues. Det skulle man ikke tro når man ser lokalene han holder til i. Ingen prangende neonskilter, ikke en gang et navneskilt forteller at vi står utenfor kontoret til Alligator Records en halv times togtur fra Chicago sentrum.

Herfra foregår også postordresalg og distribusjon av den imponerende katalogen. I et stort varehus bak kontoret ligger stabler med cd-er med artister som Luther Allison, Clarence Gatemouth Brown, Corey Harris, Son Seals, Hound Dog Taylor, Buddy Guy og det nye stjerneskuddet Shemekia Copeland, som kommer til Kongsberg Jazz Festival til sommeren og som var fjorårets sensasjon på Ole Blues.

Kontrollfrik

Iglauer fyker til og fra studio. Han jobber med den nye plata til en av bluesens dronninger, Koko Taylor, som har vært tilknyttet Alligator siden 1975.

Iglauer har en finger med i alt. Han er direktør og disponent og produserer nesten halvparten av platene selskapet gir ut. Han plukker ut låter, mikser, ferdigstiller og godkjenner produktet.

- Jeg liker å ha kontroll, sier Iglauer uten å nøle.

- Det er på mange måter et bilde på bluesen i dag. Musikken har et stort publikum, men drives av små selskaper.

Eget selskap

Bruce Iglauer var bare 23 år gammel da han startet Alligator.

- Jeg jobbet for Delmark Records her i Chicago. Bluesen trakk meg hit, og hver kveld gikk jeg ut for å høre musikk - på den tida lå alle klubbene i de svarte gettoene. Hound Dog Taylor & The Houserockers ble mitt favorittband, og jeg anbefalte sjefen min å tegne kontrakt med dem - og la meg produsere. Han sa nei, og jeg ble sint og ville vise ham at han gjorde en stor feil. Så jeg startet mitt eget selskap, sier Iglauer.

Han har helt spesielle minner knyttet til en norgesturné med en annen av sine artister, Son Seals, i 1978.

- Vi var med i en stygg togulykke mellom Moss og Oslo. Toget sporet av, og vogna vi satt i havnet i vannet. Utrolig nok ble ingen drept, men mange ble skadet. En av dem var trommeslageren vår, som ble lemlestet for livet.

Hvit blues

Iglauer har i dag 22 ansatte.

- Jeg er stolt av at Alligator er et veldrevet selskap, at vi ikke skylder banken penger og at det ikke står noen bak meg med en haug med penger.

Iglauer gir ut mellom åtte og 13 nye titler i året.

- Filosofien til de store selskapene er å gi ut mange plater, hvorav noen få vil selge. De aller fleste titlene våre gir penger i kassa til oss og artistene.

På kontoret ligger hauger med konvolutter - kassetter og cd-er fra håpefulle artister. Mange av dem er hvite.

- Da jeg begynte å høre på blues, brydde jeg meg ikke om hvite musikere i det hele tatt. Jeg syntes ikke de forsto bluesen. Jeg forsto den selvfølgelig, selv om jeg er hvit. Men jeg er ikke musiker, sier Iglauer og ler.

- Seinere tok jeg dem mer på alvor, og de ble flinkere. Men de låter definitivt annerledes enn svarte, de hører og føler musikken på en annen måte. Er du svart i USA, går det ikke en dag uten at du blir minnet på det. Hvite tenker ikke sånn.

Først på 80-tallet begynte Iglauer å spille inn hvite bluesmusikere.

- De jeg jobber med har en dyp forståelse for bluesen, de kan synge, og ordene fyller ikke bare opp pausene mellom gitarsoliene. Det er viktig for meg.

Livemusikk

Selv om han lever av å selge plater, medgir Iglauer at blues først og fremst er livemusikk.

- Det er noe magisk ved en vellykket blueskonsert. Øyeblikket, denne følelsen av full kontakt mellom artisten og publikum, er om ikke umulig, så i hvert fall uhyre vanskelig å fange inn på plate.

- Hvordan ser du for deg bluesens framtid?

- Min største frykt er at bluesen vil ende opp som jazzen i New Orleans; som en slags forsteinet museumsgjenstand. Det har begynt så smått her også. Turistene forventer å høre de samme gamle sangene, og det er altfor mange som spiller «Sweet Home Chicago». Det skremmer meg, for bluesen må hele tida forandre seg. Tekstene må speile samtida og kommunisere med dagens publikum. Og de må alltid appellere til følelsene våre, mener Bruce Iglauer.

oyvind.ronning@dagbladet.no